Image and video hosting by TinyPic
amaliesmordal - Design by Julie Viktoria
Design by Julie Viktoria Design by Julie Viktoria

Angkor Wat

Gjett om det her var kult da???

Så bare... kjedelig.

Reiste til andre siden av verden for å krysse noe av bucketlisten min som var kjedelig. Livet!!! Neida. Hadde kanskje noe med energinivået å gjøre etter bussturen, da. For hello, var sykt fint da. For all del! Skulle arrangert det bedre bare. Leide en tuktukfyr for å kjøre oss rundt i 6 timer mellom templene. Om man har tid vil jeg anbefale å reise til de innerste templene. De var de fineste. Skulle få med oss solnedgangen bak Angkor Wat, men det var så sykt mye folk at hvertfall jeg mistet interessen totalt.



Killing Field osv

Kambodsja tok meg med storm! Første dagen i Phnom Penh møtte jeg venninnene mine igjen som jeg var i Vietnam med. Det hele startet med vin ved bassenget fra kl 13. Sååå... Eh... Ehehehe... Dagen etterpå måtte vi møtes vi igjen for å se gjennom bildene våres før vi måtte slette alt. HANGOVER THE MOVIE IN PHNOM PENH LIKSOM.

Den andre dagen fann jeg Mats liggende i resepsjonen i seksdraget. Så fikk jeg ristet liv i vesenet før jeg tok meg ei litta tur på sykehuset, for SÅÅÅÅ å reise til Killing Field etterpå. Er ganske hektiske dager! Opp 6-7 hver morgen, og fullt kjør frem til 20. Både Killing Field og Tuol Sleng(S-21)-fengselet var sinnsykt å lære om og få se. Skrev en eksamen om det på videregående, ikke rart jeg fikk 3. Ante ikke hva jeg skrev om.

Den tredje dagen rett før midnatt satt vi oss på en sviiindyr buss som skulle kjøre oss 7 timer nordover til Siem Reap. Jeg insisterte på å kjøpe den dyreste for å ha en sjangs for å sove. Vell... Rundt klokken fem på natten hadde jeg ennå ikke fått sovnet, og sjåføren VÅGER seg på med et LEVEN av en musikkvideo. Jeg klikket HELT, sa Mats. Jeg hadde visst gått frem og bare "ITS A SLEEPING BUS!!!! FUCK YOU." Ventet bare på å bli dradd ut av sengen og kappet av hendene, men det gikk fint! Vi kom oss frem!



Mekong Delta

Ho Chi Minh var en kul by, det. Gikk rundt på nattmarked, hang i backacpackergaten og drakk øl, bestilte en massasje som så ut til å skulle få en happy ending("you ok miss?" "STOPP!! FINISHED!!! HEAR ME!!!!"), noe som får meg til å le enda. Hele den kvelden der burde fått et eget blogginnlegg. Og sååå fann jeg en naken mann liggende på gulvet i dusjen, men jeg er født invalid og stod og lo istedetfor å hjelpe han. Og sann ellers er det Vietnamesiske kjøkken blitt min favoritt, spiste ekstremt mye. Jeg var i HCMC I tre dager, før jeg reiste med nattbuss til Phnom Penh(desse bussene...).

Den andre dagen brukte jeg på utflukt til Mekong Delta. Et svært utløp av elven Mekong som renner gjennom både Laos, Kambodsja, Vietnam og Thailand. Fikk seile på en sann liten Mulan-båt eller hva faen de kaller det, med hatten min. Inn langs bambustrær og sommerfugler. DIGG!

Var det noen som så anaconda-episoden på snapchat btw? DET dramaet. Jeg som flere av mine medreisende satt oss i skyggen for å drikke noe vann. ... ... Så kommer plutselig guiden med det tykkeste beistet av faenskap hengende over skuldrene sine opp i sidesynet mitt. Jeg seriøst SPURTET til den andre siden av paleet, og satt meg ned der for å grine i stillhet. Jeg løper aldri. Ikke engang for å redde et barn.

Etter alle hadde fått holdt og tatt bilde, fortsatte de runden med å se på karamellaging osvoosv snorketisnork menst jeg bare skulle puste litt til. Satt rolig og alene på en stol for å se ned på den fine elven. Tørke mannetårene. Litt sann romantisk. Så... SÅ DERE. Så snur jeg meg, og den er 1(!!!!!) meter bak meg! EN ANACONDA!!! Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg sprang inn i et tred, og når jeg kom ut igjen var jeg dekket i TYKT spindelvev. Var hyssing, liksom. Flere store edderkopper stod på armen min, og alt jeg så var at min egen arm lignet på slangeskinnet. Så peller jeg de av meg og HIKSTER. Sånn høyt. Så kommer en dame bort med sekken til meg som har verdi til over 20k som jeg flyktet fra. Føler dere det litt? Frustrasjonen?

Jeg drømmer om slanger hver natt, så er jo vandt med det. Men i går tenkte jeg på hvordan jeg skulle skrive det innlegget her, minimalisere munndiaréen, og prøve å komme over det traumatiske minnet. Her klokken 3 i natt klikket det helt for meg: jeg var HELT sikker på at nå skjedde det. Nå er det et nytt hull i et kloakkrør, her. Et par kobra har klart og snike seg gjennom og ligger enten i doringen og venter, eller så ligger den ved fotenden og lurer på hvordan den skal rive hull i lakenpose. Ja, jeg har en lakenpose KUN for å slippe å tenke på at det skal komme slange og bite meg i skrevet. Sååå, jeg skrudde på lommelykten; måtte sjekke under sengene, opp i toalettet, låse baderomsdøren, og vekke halve hotellet. Shit, begynner å bli ille.

Nå sitter vi i en privattaxi som skal kjøre oss eviglangt til grensen til Thailand. Så fly sørover fra Bangkok. Ikveld begynner strandlivet!!! Har for liten tid til å gidde å redigere andre bilder enn noen få gode fea speilrefleksen. Sånn er det å mobilblogge!

(Skrevet 18.jan 11:12)



Cu Chi tunnels

Første dagen i Ho Chi Minh city ble brukt på dagstur til et svært tempel, og Cu Chi tunnels. Førstnevnte var veldig vakkert og nanana, fin musikk. Men orker ikke snakke om det. Cu Chi var sykt! Det er et nettverk av tunneler på flere hundre kilometer, som er minimini-klaustofobisk og trangt, som de brukte til å frakte div utstyr under krigen, de campet der, samt de BODDE der. I store huleganger. Nei shit, det var fett å lære om. Guiden lot meg få prøve å gå ned i en av inngangane til og med! Jeg var under jorda. Heeeelt serr. Som en skikkelig Viet! Etterpå fikk vi prøve å gå gjennom noen av gangene, så såg vi på forskjellige våpen og feller som ble brukt, og tilslutt fikk de som ville få SKYTE. Jeg bare... Dette er en konkurranse jeg ikke kan tape. Guttene ville ikke skyte, men vi var fire jenter som prøvde da. Herregud, skulle sett dem. Selvom vi var på en shooting range var jeg livredd for at de skulle treffe et tred og få den i retur eller noe. Jeg traff på alle. Jeg så på bildene at jeg smiler menst jeg skyter. Psykopat???

Jaja. Jeg er kommet til Kambodsja i Phnom Penh. Henger bare sykt langt bak med blogging. Nå skal vi på folkemordmuseet Toul Sleng!



Overnighttrain in Viet

Herregud folkens. Hoi An. Jeg forguder Hoi An. Jeg har hengt med Connie og Forest de sisste dagene. De bodde i en sånn svær villa med eget gullfiskbasseng og greier. I går fikk jeg lurt til meg en dusj der, i en sånn svær dusj der det regner, er en jungel rundt deg, og det ligger mange analkule-steiner rundt som blir opplyst av spotter i gulvet. Følte jeg var med i en Dove-reklame. På hostellet jeg bodde på sov jeg praktisk talt ute med en myggnetting som skjold. Skulle lete etter stikkontakten under vasken der en kveld, og oppdaget en edderkopp like stor som(skal ikke overdrive), neeeesten like stor som en hånd. Jeg bare help. Heeeeelp. Litt sann som Rose sier Jack, Jaaaack når hun holder på å stryke med. Så begynte jeg å lage brekningslyder, så kom en mann bort og lo av meg og fanget edderkoppen og prøvde å kaste den på meg. Heeeelvette. Jeg stod der som en annen idiot og prøvde å gestikulere hvordan han skulle drepe den. Men han bare slapp den fri i et tre. WTF??????

MEN. Sett bort ifra dét, så er jeg ganske sikker på at dette var det koseligste jeg vil oppleve på reisen min. Hoi An, altså. Men kan jo ikke drive å gå på bar med gamle menn resten av livet heller, liksom. Vi hadde det SÅ gøy da. Han gamlingen vi var med, Oldie Donald, var visst en rik advokat fra statene(venninnene mine er også US-advokater, så var vell kanskje sånn vi fikk en relasjon til han? Husker ikke). Stakkars fyyyr. Jeg tisset på meg når vi snakket om hva som skjedde dagen etterpå. Helsikke for et team vi er.

Men ja. I går kveld heiv jeg meg relativt spontant på et tog, menst jentene reiser til Kambodsja i dag. Jeg kommer til å møte de igjen der borte om noen dager. Først skal jeg bare karre meg gjennom resten av denne togturen. Bestilte sånn soft bed fra en kosentrasjonsleir eller noe. Nå er jeg inne i min 17. sengeliggende time, og er ganske sikker på at jeg må ha kran for å komme meg opp om en ca 10 minutt.

Tog. Altså. Det er det kuleste. Har bodd på 4-mannscelle med kun Vietnamesere i natt, og sann når vi skulle sove opnet døren seg og det kom inn en blindpassasjer og la seg i en av sengene her. Jeg FRYKTET dette skulle skje, så jeg tok med meg en seddel inn på et supermarked før jeg dro og TRYGLET og ba om å få en hvilken som helst vin for den. Det var langt under halv pris men i helvette. Den må ha vært laget på kålstuing eller noe. Står ikke prosent på den, og hver gang jeg shotter for å prøve å få en bris så SOVNER jeg. Så jeg må jo ta første shotten for fjerde gang nå. Kjøpte nettopp popcorn av tralla som ruller forbi her stadig vekk, da. Det er så sykt det. Kanskje hvert 15.-30. min. "HELLO!!!!! Any?? Any?? BYE!!!!" Tenk om de hadde vært like sammarbeidsvillige på langdistansefly med alkoholen.

Ahhh... Ja, altså: Overnighttrain i Vietnam er uansett noe man burde oppleve før man dør. Og kjøp for all del med vin. Ikke øl. Den dassen her? Helvette. For det første er det masse kriminalitet på desse togene, så man må jo HOLDE rundt handbaggasjen, KNYTE speilrefleksen rundt halsen og ha iPhonen i trusa når man sover. Seriøst. Jeg er jo alene nå, så når jeg skal på do må jeg jo ta med alt i en sekk. Mental picture: brent fjes, kvitt, krøllete hår, liten topp, leopardbukse, tjukkesokker iiii flipflops, sittende i hockey på do med en 8kg tung ryggsekk på meg, med solbrente og vonde lår, og i mangel på dopapir må bruke sminkefjernerservietter. Så her er det om og gjøre å holde seg sulten og dehyrdrert. Stappet i meg pizza før jeg gikk på toget og har derfor ikke turt å kose meg med snus ennå. Bli for all del ikke lurt av den fine veggen forresten. Gulvet er laget av urin fra 60-tallet og er som sopelim når man går. Lukten er ooook etterhvert som vinen slår til, men uutholdelig på dass. Det er seriøst dritt på gulvet.

Oppsummering: Jeg føler meg skikkelig lykkelig, jeg. Helt serr. Leser bok, shotter vin, skriver dagbok, hører på Martin Halla og har en FANTASTISK utsikt på eviglange risåkrer, fjell, sjø og gud vet hva annet jeg har fått med meg. Sett mange byer og strender. Folk skriker om nettene, toget rister, aircon er altfor kald og ujusterbar. Det er MYE grønnfarge å finne utenfor glasset. Konditørene(?) prøver så godt de kan å forklare meg ting med kroppsspråk. Tror alle er lokale her, bortsett fra meg og et gammlet par. Når jeg regner på tidsforskjellen, så vet jeg at jeg for en halvtime siden hadde min første forelesing dette semesteret, og her sitter jeg og får være med på dette???

Så nå er jeg snart i Ho Chi Minh City, eller Saigon, som var gamle hovedstaden i Vietnam. Det er helt sør i Vietnam, så da har jeg reist igjennom hele greia. Jeg elsker Vietnam!!!! Der skal jeg være i et par dager for å lære om Vietnamkrigen og sikkert få se masse sykt. Det har jeg virkelig sett frem mot.

Heeelsikke det er jo litt arbeid med desse innleggene da? Plutselig er det gått to timer, og jeg har ikke fått startet på opplastingen av bildene ennå. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Får jo bare skam uansett.

Innlegg skrevet 11/01 14.00



Da Nang

ALTSÅ. Okey, jeg kom hit rundt midnatt og fikk delt en taxi med noen jeg ble kjent med på flyet. Så kjører vi rundt i denne spøkelsebyen og dør innvendig. Vi som skulle drikke og greier! Fann et hostel som var en kryssning mellom et sykehus, torturkammer og fengsel. Men jeg la meg inn, jeg.

Jeg er alltid oppe rundt 6 når jeg reiser, noe som kan være jævlig kjedelig om alle sover. Så jeg gikk bort i resepsjonen og bare "im bored. what to do here?". Så ringte hun en badass motorsykkelfyr som skulle fikse en fin dag for meg, da. Så kommer en sann random fyr opp bak meg "yeaaaa, me to". Så da fikset hun to sjåfører, og jeg ble tvunget til å henge med han. Jeg bare... WTF. Endelig skulle jeg være litt alene, snøre igjen kjeften for en dag. Vi reiste først til Marble Mountains som var sykt, sykt kult. Måtte gå opp i fjellet og greier. Han fyren var en sann spinkel fyr som ikke svetter, og der går jeg med klær som i utgangspunktet var lysegrå og bare DAUER.

Etterpå kjørte vi til Lady Buddha, en svær statue av et slag. Jeg skjønner ikke. Jeg tror jeg har misforstått livet. Først var der én Buddha. Han prinsen. Så ble Buddha en feit frosk. Også ble han dame? Wtf is this place.

Det var digg å kjøre motorsykkel da. Jeg tørr ikke leie selv. Her snakker vi TRAUMATISKE hendelser i en alder av 10 da jeg datt av en moped. Sååå, det var gøy å prøve igjen etter 12 år. Jeg ville ikke at turen skulle bli ferdig så fort(sunnmøring), så jeg tvingte sjåføren til å stoppe for å ta en øl. En øl... Til sjåføren... Før klokken var 12... Amalie.

Uansett. Tilbake på hostellet sa jeg at jeg var sulten og stakk ut for en matbit. Han fyren bare "yea me to". Jeg bare WTF. Så fann vi et gatematsted og kjøpte det de hadde. Fikk noe nuddelsuppegreier med en bille. BILLE!!! Jeg har alltid hatt lyst på bille i suppen. Så jeg bare KELNER, KELNER. Men hun snakket ikke engelsk, så hun hentet frem et sett med spisepinner, tok billen ut av suppen min, kastet den på bakken, smilte til meg og gikk.

...

Så, tilbake på hostellet igjen da. TEMMELIG gira på å være alene. Han var kjempegrei og vi hadde det morsomt, men jeg ville bare være alene. Jeg bare "gonna take a nap", han bare "yea me to" WTF. Så lå vi på SAMME rom, i senger RETT ovenfor hverandre. Klikket i vinkel for meg. Hvem tar en nap klokken 15?

En time senere lå jeg i sengen og hørte på musikk, så snur jeg meg til høyre og ser at han ligger der og stirrer. Altså, DET orker jeg ikke ta stilling til. Så jeg pakket sekken med én gang, sjekket ut, og gikk ut på gaten. Dritvarmt og ingen idé om hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Så kom en random, gammel mann på moped og lurte på hvor jeg skulle. Så jeg ga han 20 norske, satt meg på, og så kjørte han meg en time sørover til et sted som heter Hoi An. Her ER så fint!!! Kuleste hostellet/guest houset, rett ved stranden, med rotter løpende rundt, og med en meget bedagelig temp. Føles ut som Costa Rica. Kommer sikkert til å være her en stund.

Jeg leide en sykkel i dag tidlig og syklet inn til byen. 30 min i denne varmen. Keep in shape, liksom. Klokken er 09.52, her er 29 grader, og jeg sitter og spiser sterk suppe og drikker kaffe. Og svetter. Og snører. På en shabby restaurant. Nå må jeg sykle tilbake og møte venninnene mine som kommer sørover. Så skal vi bade og bli solbrent og drikke vin.



Ha Long Bay

Jeg har drømt om å padle i Ha Long Bay så lenge jeg kan huske de siste fem årene. Så fikk jeg krysset det óg av bucketlisten. Var sykt fint der. Disig og mystisk. Uuu. Vi hadde en sann "tre dager, to netter"-tur. Så første natten fikk vi en skikkelig fin lugar på det cruiset vi var på, og den andre dagen gikk vi i land på Monkey Island, og fikk en minst like hyggelig bungalow med havutsikt nede på stranden. Tredje dagen reiste vi hjem til Hanoi. Det het Monkey Island Resort der vi var, og anbefales virkelig. Vi drakk mye øl og rødvin, fikk badet, gått litt tur, stekt flesket litt i solen og ikke minst fått lage vår egen middag.

Etter vi kom tilbake til Hanoi bestemte jeg og Mats oss for å skille lag litt, så jeg fløy til Da Nang her i forgårs kveld. Selvom Hanoi er den kuleste byen i hele verden har det gjort godt med litt svette og varme her sør.



Hidden Hanoi sykkeltur

Okey, dette her er egentlig litt hemmelige greier. Så kan ikke si alt, bare vise litt bilder. Fant turen helt tilfeldig på en englesk reiseblogg. Vet ikke helt hvor mye jeg har lov til å dele, men æss.

Guiden vår, Lam, var helt sykt bra. Han bare "stay close and walk slowly", så bare krysset vi en 8 felts bilvei. Just like that. På to bein. (REAKSJONER???) Det er visst sånn det fungerer her. Tutingen er et kapittel for seg selv. Venter vell egentlig bare på at fløytebåndet skal treffe meg i øyet.

Vi fikk jo fatt i en sykkel, da. Vanlig sykkel. Sånn med to hjul som ikke er batteridrevet. Sånn som ikke eksisterer i mopedens land. For å få det avklart med en gang; så la vi igjen 26km på 3-4 timer, midt i dette kaoset. Eller vent da...

Det første vi gjorde var å prøve å bli vandt til dette helvettet. Det var en privat guidet tour, og som tørrlagt alkoholiker fikk vi utrettet ganske mye. Vi syklet først rundt i TINY, TINY bakgater, også midt ut i trafikken, også fikk vi se et par-tre attraksjoner, og SÅÅÅ fikk vi smake på mat. Sykeste. Jeg er jo veldig nervøs for gatemat da jeg blir matforgiftet bare jeg ser på mat. Skal tafae på alt, sant. Men vi satt oss ned og hadde en suppe-greie for 1 dollar. Kødder ikke, var seriøst et av de beste måltidene i livet mitt. Etterpå gikk vi inn på et kjøkken og oppdaget at de BODDE på kjøkkenet. Så fikk vi satt oss ned og smakt på noe egge-pannekake-greier med sprøsteklt løk. Jeg elsker sprøstekt løk. Det fikk meg til å tenke på baconpølse på Narvesen. Da koste jeg meg skikkelig.

Når vi var ferdig med et par timer rundt i byen syklet vi ut på landet (haaater at jeg ikke kan fortelle alt, men noe bare jeg dele). Vi syklet ut på en appelsin-nyttårs-tre farm, og så videre til en bananplantasje. Vi fikk se en hancockfight(heter det det?), og stoppet en raaandom plass for å drikke vann og tørke støvet av trynet. Sånn midt i bushen.

Så skjer det da. Vi sykler videre, også bare... HELLO BOYS!!!! Ender opp på et jorde med 15 nakne menn som spiller fotball, noen hadde yoga, og det var helt sykt. 15 peniser all over the place. Eller, kan vell si vi fikk oppleve Hidden Hanoi.

Jeg har så sykt mange bra gopro-filmer. Heller dét enn bilder. Fader, må få laget en video en gang. Den turen her var det kuleste jeg har vært med på. Kuleste. Vi syklet over den sykeste broen med 11 635 mopeder fykende i hver retning, og jeg dro frem SNAPCHAT for å filme det(idioti).

Til slutt fulgte Lam oss tilbake til hostellet, og vi skulle bare ha en avsluttning med noe tappeøl-greier. Vi drakk FEM stk på litt over en time. Og det kom karbonader av mark og tofu og mye annet DRITT på bordet som vi klarte å innta. Hahahah sykeste dagen. Kommer til å leve en stund på den. Jeg har det så sykt bra nå. Satan.



Cameron Highlands

Cameron Highlands, hva skal man si da? Det var jo kulere sagt enn gjort. Kanskje ikke beste idéen å ta alt på en day tour, selvom det holdt. Forestilte meg evigstore plantasjer som bare tar pusten fra deg. Litt sann Charlie og sjokoladefabrikk-pust. Eller. Det var jo forsåvidt det. Vet ikke hvor jeg vil. Men grønnfargen matchet ikke planen min. Det er det jeg prøver å si. Grønn er viktig. Men slangene vi fikk se var jo perfekt grønne. Og ikke minst kaktusplantasjen. Altså, her snakker vi plantasje type Plantasjen-plantasje. 600kr well spent...

På vei tilbake stoppet vi for å spise middag. Jeg liker å tro jeg er eksotisk i matveien, så jeg fyllte en HEL tallerken type eksotisk. Jeg drakk opp colaen og gikk, jeg. Så det var det. Sultet meg på vei ned igjen til Kuala Lumpur. Orket ikke livet mer, så åpnet en reke-chips på veien. Da raste helvette sammen på bussen.

Heldigvis hadde vi det veldig morsomt da. Jeg var blitt helt stum, og fikk Mats til å spørre guiden om alt. Jeg laget en del superkleine snapper fra en bie-farm vi var innom blant annet(@amaliehalse).

JEG MÅ BARE!!!! ... Kjeften begynner igjen. Faaaaen. Jaja. Jeg begynte å tenke på hvorfor slike attraksjoner eksisterer. Det var langt fra mind blowing. Ingen så på utsikten. Alle fikk tatt bildene sine, kjøpt souvenir-teen, og kjørt videre. Vi stoppet feks ved en elv som hadde litt helning slik at det KUNNE minne om en foss. Vi har akkurat samme greia hjemme på Stårheim, bare med en dyp kulp nederst så det er mulig å stupe fra mange meters høyde. Så tar jeg meg selv i å ta et bilde, før jeg stopper helt opp, setter meg ned, og lurer på hva i helvette jeg skal med det. Å ta et skrytebilde istedet for å sitte seg ned og føle på fuktigheten, høre på elven, og kjenne varmen fra bakken. Så ser jeg på folk rundt meg. Studerer de. Hører at noen er fra latin-amerika. DE står og poserer fremfor det der. Hvorfor? Er det slik at med en gang bussen stopper, så får vi plassert en idé av at dette er minneverdig? At uansett hvor slitne vi er, så MÅ vi hive på oss kamera og karre oss ut for å forevige det? Gjør vi det for å unngå å fornerme sjåføren? Er det redselen for å bli opplevd som arrogant? Jeg prøver bare å forstå hvordan denne reiseindustrien fungerer. Hvorfor backpackere reiser hit, og andre dit? Hvordan det relativt tydelig er en delt oppfatning av reising. Backpackere drar ikke på sightseeing, liksom. Jeg liker ikke sånt. Men jeg tok meg selv i å ta bilde av et fin åker. Så ser jeg nermere. JORDBÆRÅKER. Jeg er praktisk talt født i en jordbæråker. Det var da det fikk meg til å tenke på dette.

Når jeg tenker meg om så er de sterkeste og beste minnene mine fra plasser jeg ikke har hatt tilgang til kamera. Gitt omgivelsene fullstendig oppmerksomhet. Jeg husker lykkefølelsen jeg hadde når jeg jogget i tåken 3000 moh alene i regnskogen in the Andes, og det samme jeg følte rundt bålet en kveld i jungelen på en av de øde øyene vi var på gjennom ekspedisjoen. Lukten av bål, følelsen av atmosfæren, å se fjellene i skimringen, myggen som svirret, heten, alt. Alt er krystallklart. Men jeg kan ikke huske hvordan det føltes å stå og se utover Rio de Janerio fra jesusstatuen, eller å stå på toppen av Iguazu Falls. Bare heten, igrunn. Begge var jo høyt på bucketlisten. Store mål å komme til. Jeg husker utsikten, men ikke FØLELSEN. Jeg kan ikke takke meg selv nok for at jeg ikke hadde råd til kameramann på fallskjermhoppet i Mexico. Fullstendig oppmerksomhet. Jeg kunne skrevet en jævla særoppgave om hvilken innflytelse et kamera kan ha. Og kulturforskjellene. Hvordan en fra nord-øst-asia kontra en innfødt fra Borneo ville ha opplevd å komme til et land uviten om hva som ventet en.

Jeg tenkte jeg skulle skrive et mini-innlegg bare for å publisere noen bilder. Men kjeften går, den. Klokken er syv, jeg kjeder meg mens jeg venter på frokosten. Nå skal jeg begynne på Hanoi-innlegget.

SÅ USTRUKTURERT, LITE KREATIVT OG JÆVLIG. Men gidder ikke. Opptatt.



Batu Caves

Tok toget en halvtimes tid og endte opp på dette stedet. Jeg visste jeg kom til å møte en svær Buddha, men altså. Godt håndarbeid, si.

Er det mulig å bare sann FÅ dårlig karma? Det første som skjedde var at jeg satt meg i en evigstor trapp, og AKKURAT der jeg satt meg var det en sølepytt. Gikk rundt med drypperæv. Digg. Neste: jeg ble nektet avgang fordi jeg var for lettkledd. DET ER DIGG Å GÅ UTEN BH, OG IKKE MIN FEIL JEG VAR GJENNOMVÅT. Måtte dra over meg et skjørt. Skulle sett folk der forresten; Nesten kun Indere i full bunadsuniform. Opp de trappene. Svettet ikke engang. Og der kommer jeg med Darth Vader-stemme og virkelig draaar dødkjøttet opp. Var sykt å komme opp da. Fikk møte apekatter og sann. Er faktisk litt flaut å innrømme at jeg glemte å få med meg hva som var greien. SVÆR Buddha, kun hinduister.

Men ja. På toppen der fikk vi muligheten til å drepe oss selv. Kostet ca 70 kr, og man fikk utdelt en lommelykt og en hjelm. Så ble vi geleidet inn i en gruve full i giftige edderkopper, flaggermushyl og SLANGER. De hadde sett en for noen uker siden. Tenk da, å bare skulle lyse hvor du tråkker, så ligger der en tometers, hvit jævel. Men gikk fint med oss da.

Jeg vet det er sykt ustrukturert osv. Men orker ikke se over engang. Blir straks plukket opp for en HIDDEN Hanoi biking tour. Uuuuu!!!



Kuala Lumpur

Godt nyttår! Bare ti år på etterskudd. Jeg har så mange baller i luften at jeg blir utbrent av å være på ferie. Kjapp oppdatering: Vi er i Malaysia, Kuala Lumpur. Akkurat nå er jeg i en minivan som oser fotsvette, midt i tykkeste skauen, på vei tilbake fra en teplantasje-ekskursjon. Svingete og jævlig, lårene klasker veggimellom. Har knapt sovet siden jeg kom hit. Stod opp 3 i natt liksom. Drømmer om slanger. Ble nettopp jaget inn på en sommerfugl-farm. Også bare... LANG REKKE MED GRØNNE SLANGER!!!! Ser frem mot en lang og tårevåt natt i dusjen. Også skal vi opp halv fire for å fly til Vietnam. Det er looov å være blid, isje sant.

Eh, oppdateringen ja: Etter noen dager med nervøskvalme og mye rødvin kom vi oss til slutt frem da. Kan begynne der. Ville akkurat HIT for å feire inngangen av 2016 med DET fyrverkeriet. Sjekket inn på et hostel som har grei stim av rotter i veggene, men med en amaaaz rooftop. Så der var vi kveld 31.12. Klokken var 23:59, og forventningen til stemningen var innfridd. Folk hang nesten over rekkverket i ekstase, og bøtter med vodka ble slengt rundt. Noen tok frem snapchat, andre prøvde å finne en ledig munn. Så begynte nedtellingen: Three... Two... One... Eh...?

ALTSÅ, KØDDER DU?!

Møtte tilfeldigvis på en eks-kollega av meg på gaten igår som hadde fått med seg showet. Eg bare, "Ehh, whaaat, ka show?", så bare... Åå. HVORFOR MÅ HER VÆRE SÅ FORBANNA HØYE BYGNINGER HELE TIDEN. Men shit, det var en gøy fest uansett. Min reisebuddy ble sjekket opp av en homo hele kvelden, og jeg moonwalket rundt barfot og hadde dansekurs for hele pakket. Jeg kan ikke danse, engang. Mats blir så flau han må snu seg. Shit. Så vi pakka egentlig sakene våres og stakk før resten av hostellet hadde våknet igår. Livet uten fylleangst ❤

Og... Jah... I går hadde vi en sykt spæ'ænæ dag i Batu Caves. Kommer i neste innlegg!

...

Også bare ...

Jeg har blitt litt syk, mistet stemmen. Så jeg har litt munndiaré. MÅ fortelle litt om dette prosjektet: Vi har gått byen rundt for å finne gode vårruller, vi har besøkt de største attraksjonene, vi har blitt filmet av google maps-bilen RETT ved Petronas towers, vi har betalt oss inn på et slangeshow der vi ble møtt med fire Malaysianske dansere godt opp i kiloene, og vi har hengt i Chinatown-slummen lenge etter stengetid, og har nettopp blitt snytt for 1300. Hahah. Tror vi kan irritere oss grønn over hverandre, men samtidig ler vi så hardt at jeg har sprutet suppe utover bordet. Vi er liksom det spesielle venneparet som ikke eier et filter. I natt sov jeg alene på seks-mannsrom, mens jeg i overimorgen vil overnatte i en bungalow på en "øde" strand i Ha Long Bay. Malaysia har vært fett, men nå gleder jeg meg SYKT til Vietnam.



BACKPACKING: Take 3.

HERREGUD. Da er jeg akkurat kommet hjem fra min 4.eksamen i Finansregnskap og regnskapsanalyse. Det gikk over all forventning? Er dere KLAR over hvor lenge denne eksamensperioden har ødelagt livet mitt? Den startet for alvo...

Nei. 

Ikke mer eksamen nå.

 

Det jeg skulle si var; Hello. (Beklager om skjult nr ringte deg natt til søndag. It was Adele) Lenge siden. Travel dame, okey? Gikk rett i ny jobb og nye studier. Så nå går jeg i 2.klasse på BI. Òg i 1.klasse. Òg er nettstudent. Òg jeg jobber. Hello.

Hehe. He.  Jeg er så utbrent at jeg spyr gallesyre. Her en natt da klokken hadde bikket 3, la jeg fra meg mikroøkonomi-bøkene, og våget meg inn på kilroy en snartur. (...). ... .. Uten å en gang registrere hva som hadde foregått, så smalt det opp en "sendt mail"-lyd. Da hadde jeg faen meg klart å spørre sjefen om det var en ytterst liten, tiny muuulighet for å ta ut noen uker permisjon i januar. Har åpenbart ikke råd til dette. Måtte handle "riktige klær" når jeg begynte på BI, si. Sluttet å gå på skolen etterhvert. Uansett. Jeg løftet idéen for en kollega:

 

"Ey, keen på å juleferie?"

"Hva mener du?"

"Vil stikke til Jamaica eller Asia eller noke. Verme?"

"... Okey!"

"Men vi får nok ikkje ferie lenge. Begge to. Samtidig. Faen."

 

Så da sa vi opp jobben på dagen og bestilte oss billetter til Malaysia. Du kan tro det holdt med det. Skal faktisk være borte i fem uker. FEM UKER. Vi starter i Kuala Lumpur med nyttårsfeiring på en rooftop! KULT?

Jeg skal ikke slutte på skoen, så klart. Bare litt ferie, liksom. På tide å vri av seg støvlettene, og brenne opp skrivepulten. Jeg tenkte at jeg likegodt kunne være borte litt lenger når jeg først er der. Med en måltidspris fra 5 kroner, og overnatting fra 40, da blir det for trist å skulle sitte her og råtne med strømregninger oppover ryggen, punge ut med 45 kr for en Findus-pose med luft. Økonomistudent. Må bare ha litt selvdisiplin til skolearbeid når post-travel depression-en kommer. 

...

Jeg KLARER jo ikke å holde meg til tema? Mangel på sosial omgang(det er riktig sagt, sant?). Uansett. Backpackerreise nr 3 står for tur om nøyaktig 3 uker. Denne gangen blir det Sørøst-Asia. Jeg vet sånn ca hvor vi vil(hehe), men vi får se hvor fort klokken går på den andre siden. Her er i alle fall noen av stedene vi har sett på: 

Sør-Thailand

Angkor Wat, Cambodia

 Kitesurfing, Ko Pha Ngan

Kuala Lumpur, Malaysia.

Elephant Volunteering Camp, North Thailand



Koh Samui, Thailand

Floating market, Bangkok

Killing Fields, Cambodia (er dette fra en film eller noe? ehh..)

Øyhoppe langs vestkysten Malaysia-Thailand. 

Cameron Highlands, Malaysia

Chiang Mai, Thailand

Halong Bay, Vietnam

Wat Rong Khun, Thailand

Yoga, Koh Tao, Thailand

Phi Phi Island! Den dagen jeg har vært der hvor favorittfilmen min er innspilt, kan jeg dø lykkelig. Om jeg så må sole meg med IS.

Litt vél optimistisk på fem uker? Men èting er sikkert: YOLO. Og bloggen blir med! Inntil videre: God jul, fellas Y



TAO Expedition 2

Jeg sitter og bare hva skjedde 3.dagen egentlig? Så jeg åpner dagboken og leser "Våkna 6:30, tok en kattevask, drakk kaffi. Kim har skada seg, så eg var litt nurse og fikk brukt førstehjelpsskrinet mitt [...] Aubergineomelette til frokost  [...] C fortalte ei historie om slanga i dass, blei så redd eg gikk ombord i båten [...] Fikk servert krabbe [...] Fikk noke karamellisert søtpotet-greier [...] Eg ete mest av alle  [...] Alle kjærestepara sitte å kosa seg, og her sitte eg [...] Vi bada ved noken grotte kor vi cliffdiva, men eg var så emo at eg bare satt på båten og såg på kjærestane som hoppa ilag. Eg er jo alltid med? Smilte mot dei og lata som eg var glad på deira vegne, menst eg hørte på Kurt Nilsens "Og du sa, oooooooh, eg elskar deg" og er fortapt i kjærlighetsromanen min" Haha, faen så tragisk jeg er da? Men jeg kan jo skrive:

Her cliffdivet vi! Det var fantastisk!

Etterpå dro vi til en dødsfin, hvit strand hvor vi kunne snorkle, og jeg kom meg ut i vannet og svømte i to minutter før jeg gikk opp på stranden og faceplantet trynet i sanden og lå der. Haha, jeg er så tragisk, jeg. Helt alene, liksom. Canaderne satt 30 meter lenger borte med saltvannshåret(naturligvis kunne ikke "Princess", som de kallte henne, få vann i håret da. Men resten av de) hengende nedover skuldrene, med RayBans, og lo og koste seg. Picture perfect. Så lå jeg der, liksom. Med det "jeg har saltvann i øynene, jeg ser ingenting, jeg er blind, klarer såvidt å ha det ene øye halv-åpent"-uttrykket, og "bølgene har slått et kilo sand i bikinitrusa, det er sykt ubehagelig, hvordan skal jeg på nonchalant vis klare å bevege kroppen ut av denne kroppsavstøpningen"-uttrykket. Good times! Sykt overrasket at de faktisk sa ifra om at vi skulle videre, liksom. Jeg hadde ikke stusset på å kjøre fra en hvalross.

Så kom vi frem til den fineste campen! Det var en ganske stor øy, med en bit hvit strand som gikk 100 meter innover, og palmene hang over oss. Ble som vanlig plassert i "single ladies"-hytten. Der var så sykt diskriminerende, det. På kvelden tente vi bål på stranden og drakk pumpkinsoup. Jeg skriver i dagboken: "Her er so sykt romantisk. Dinna turen drepe meg [...] Satt med David, Jhun-Jhun og Jimboy nede på stranda på en trestubbe og lærte språk. Shø-parti-mo-kiki!!! [...] Dei andre spelte faktisk Janiv-kortspelet, som eg lærte når eg var i Panama av en fyr som var kompis med fyren som oppfant spelet, KULT [...] Det var awesome å legge seg med reint hår."

Jeg var den første som var oppe dagen etter. Jeg og Jimboy(og Princess på bildet der), chillet med morgenkaffen mens han laget gresshoppe, fisker og fugler av kokosnøttreblad. Til frokost måtte vi opp i trærne for å sanke kokosnøtter som vi skulle bruke som skåler til frokosten. Herregud, vi fikk havregrøt med varm banansyltetøy servert med mango og ananas. Beste jeg har smakt noen gang! Jeg glefset i meg to skåler og glemte helt at det var folk rundt meg. Flott utgangspunkt for en ny dag i bikini.

Det kom plutselig en blind mann opp på campen med en pose full i blekksprut ja. Og her var det ikke snakk om å betale i pesos eller andre tjenester, her måtte vi betale i RUM. Så dersom du vurderer å prøve deg på ekspedisjonen engang, så husk å ha med rikelig med rum. Kokken vår laget så sykt gode løkringer av den. Magen min fysisk rumler nå. Finnes det en løkring-kvote, egentlig? Skulle hamstret vettu. Hadde jo 19kg baggasje å gå på. Etterpå skaffet vi oss fisk<3 til lunsjen før vi reiste videre. 

Mat er livet. Fikk jo 3.grads-forstoppelse på hele greia. Jeg ser i dagboken at alt jeg har skrevet om 4.dagen er mat og fine strender. Så DRIT i det. Spol frem. 

Vi kom frem til den nye campen, og det var seriøst den fineste. Det er favorittcampen til Jimboy(guiden) av alle de 16 campene Tao har. Her bodde det mange Tao-folk som jobbet, og de drev dyrepark og greier. Det krydde av Jack Russells! Vår egen fra båten, mr.Harry, fikk pinade kjørt seg her. Åååh, jeg elsker Jack Russell! Vi har to stk hjemme, og var jo dødsgiret og bare "stå på henda ... hent øl ... kor e musa ... e tanta fin " ..... INGEN reaksjon. Prøvde på engelsk: ... INGEN reaksjon. Så jeg overlot de dumme beistene til Canaderne som skulle brukte de som kulisser til neste instagramselfie. Lol! Etterpå måtte vi hilse på Tao-sjefene som var sånne Australske arbeidsmenn som har jobbet i jungelen forever(kommer tilbake til det).

Så, så, så, hehe, mye så her. Men så, hehe, så skulle vi på sånn guided tour rundt om der. Altså, jeg har vært på mange guided tours, og den verste var jo i saltgruvene i Krakow, men hun her, fy faen så kjedelig hun var. Det var som å høre på GISLEFOSS. Så ølen min var nede på 5 minutt. Cassandra ville ikke ha mer, og jeg sier jo aldri nei til øl?, så jeg tok jo resten av hennes såklart. To sterkøl på 20 minutter. Mens hun damen står snakker, så står jeg og Cassandra bak og prater, og hun spør om hvordan de så ut, Tao-sjefene, og jeg bare "eg huskakj, eg turtikje sjå opp, eg ser jo heilt brannskada ut", på sånn skikkelig dialekt. Helt seriøst. Vi klarte ikke stoppe å le. Det var flashback til ungdomsskolen da vi var på Svor-muséet og jeg og Ingrid ble kastet ut fordi vi fikk latterkrampe når lærern nevnte ordet "penis" eller noe sånt, og måtte sitte UTE i regnet. Hahaha, så jeg fikk tatt et bildebevis på at jeg var med før jeg trakk meg tilbake i all min høflighet til de lokale. 



Men dere, DET var hyggelig det. De hadde fireballshow for meg, og spurte om jeg ville prøve og greier. Jeg var heldigvis fornuftig nok til å tenke at jeg hadde drukket og var nok brannskadet fra før(ANGRER). Flink? Så ble jeg kjent med flere av dem før de tok meg bak et skur for å ... grille grisen! Hahah, jeg og C hadde så lyst til å døda grisen. Så jeg satt meg ned på bakken da, i munkestilling, og rullerte på kjeppen som var stappet opp gjennom endetarmen og ut kjeften. Mørket hadde senket seg og alt, satt der i vél 30 minutter og kakklet i vei med de lokale. De var positive til å gi meg roasting-the-pig-certificate. Plutselig satt de bare et fat ned i fanget på meg. "EAT", liksom. Og jeg sier jo ikke neitakk til mat, akkurat. Så tok meg en munnfull blodpudding av beistet fremfor meg, som var spicet opp med chili. Meget spesielt. De bare "wooow, you are brave". Jeg fikk et going-mental-utbrudd på godt norsk "HÆH, BLIR EG SJUK NO?!", slapp kjeppen og reiste meg opp. Var sikker på at min siste time var inne. Bare gikk derifra. Må ha trodd jeg var helt gal.

De hadde et opplegg med gratis massasje på stranden for oss. Tror de damene var lærlinger eller noe. Jimboy sa vi kunne tipse de om vi ville, men en sunnmøring hører det en sunnmøring vil høre, så jeg fikk det jo ikke med meg. Dessverrre. Stakkars dame måtte massere meg gratis. Men det var faktisk helt perfekt: Vi lå der, 4 stk, under palmene, så opp på stjernene, med fakler rundt oss, og ble innsmurt i 100% kokosnøttolje. Altså, det er svindyrt. Jeg kjøpte med en tube hjem faktisk. Så ligger jeg der da, som et lik, bare fullstendig avslappet... så, dere, hahaha, så DRAR hun trusen min ned. Og jeg bare, men faen i helvette da, tenk om de andre ser, herregud, haha, så lå jeg der helt sykt stresset. Ville jo ikke fornerme hun! Men etter to minutter måtte jeg bare dra den opp igjen. Ikke se det for dere, men tenk dere hvor flaut; å ligge der, med en gutt på den ene siden, og en Canader-prinsesse på den andre, og med en hvit ræv som hilser på gudene. Hhaha, fyfaen. 

Etter massasjen gikk jeg tilbake til fellesområde akkurat i tide til å se hodet bli kappet av grisen. De andre fortalte at de også hadde blitt voldtatt. Så det gikk fint. Vi fikk smake på HELE grisen. Altså både tarm, magesekk, spekket, kjøttet, og æsj, ja, alt. Fikk masse digg tilbehør attåt da. Blant annet chilisaus. Herregud, svensken stakkar, han skulle prøve, og han fikk jo helt lava-magesekk. Og jeg måtte jo SELVFØLGELIG prøve jeg også. Og må si jeg fikk fart på sakene. Altså, jeg ble så hyper, jeg bare "MORE PUMPKINSOUP". Og etter vi hadde spist beveget vi oss bort i loungen og tok en drink. Neida, vi gikk selvfølgelig ned på stranden og satt oss rundt bålet og hadde drikkeleker. Jimboy tok en kjepp som mikrofin, pekte på meg fra andre siden av bålet, og bare "you look like a dried squid". Takk? Fra kokt hummer til tørka blekksprut. Jævla folk assa. Holdt på å drite på meg av latter den kvelden. Vi hadde en sånn drikkelek der man skal si navnet sitt to ganger, og så en annens navn to ganger, og så er det dens tur til å gjør det samme:

Jeg: "Amma-Amma, Gel-Gel"

Gillian: "Gel-Gel, David-David"

David: "Davi.... IM SMOKING"

Så fortsatte vi,

Princess: "Bianca-Bianca, Omma-Omma"

Altså, hun hilste jo aldri på meg, så jeg kan jo ikke klandre henne for å ikke huske navnet mitt. "like, Im Bianca, its like italian for white, and my middle name is like lilly, so my name means like white lilly"(dette sa hun edru). Hun ble så full, og det var så gøy. Se for dere en kongelig bli full(ikke Mette-Marit). Det var som å se en fjortenåring lukte på smirnoff ice for første gang. Dersom vi brøt flyten i leken så måtte vi ta et glass pumpkinsoup og synge en sang(...). Første, andre og tredje gang tok hun sånne Justin Bieber-sanger, og selvfølgelig noe musikal-dritt. Jeg tipper hun tapte med vilje for å få være midtpunktet. Men nå skulle hun synge en sang til da, og valgte selvfølgelig Canadas nasjonalsang. Og så dere, så kan hun ikke teksten! Er dere klar over?! Jeg måtte reise meg opp for å få nok oksygen til utbruddet mitt. Stakkars jente får gjennomgå her, men hun var jo helt brød?! Ååååh, minner!

Jeg har egentlig allerede lastet opp bilder fra resten av turen, men jeg GIDDER ikke skrive mer. Jeg ser jo nå at innleggene blir way too long, men la gå. Det kommer del 3!



TAO Expedition 1

Hvor skal jeg begynne? Kjenner jeg blir så emosjonell nå at jeg ikke klarer å få frem et eneste ord. Har bladd igjennom mine rundt 800 bilder fra ekspedisjonen, og der er MYE morsomt. Kanskje litt for morsomt til å dele på nettet. Dere vet at jeg er tidenes minst høytidlige person, og når jeg går uten sminke og ser ut som et helvette, da gir jeg ENNÅ mer faen. Slaget er tapt uansett liksom. Når vi kom på båten, da: Jeg kom i en sports-bh og shorts, ball på hode(seff), magen på vift og følte meg helt..... awesome liksom.... Så satt det to stk der da, MED SMINKE. Med sminke mener jeg perfekt foundation(med glitter, hallo), perfekt mascara, de satt med perfekt holdning og smilet var perfekt, med perfekt hvite tenner. Selvfølgelig var de fra Canada og har deltatt i noe High School Musical-dritt. De sang i hvertfall konstant. Musikal-sanger. Jeg tåler ikke folk som synger. Haha, jeg er så jævla hyggelig. Im sorry!(de har bloggen min) Takk Gud for at jeg aldri skal se de igjen. Minner meg om visse folk(drittkjerringer) jeg har hatt i tidligere omgangskretser. 

Ja, det var 2 av oss. Resten av oss 15 passasjerene: vi var tre stk som reiste alene, resten var enten kjærester eller besteveninner. Jeg(som den yngste ombord), Cassandra som jeg møtte i Boracay, og David, en kaptein på en stor kjendis-yatch i Saint Tropez(!), var vi som reiste alene. Naturlig nok var det de to jeg ble best kjent med, samt de fire fra Holland som seriøst er noen av de kuleste menneskene jeg har møtt. Og svenskene. Og selvfølgelig crewet! Jeg er så nysjerrig sant, så jeg hang mye med de bak på båten der de jobbet på kjøkkenet, og spurte og funderte på hvordan de tilberedte fisken(kommer tilbake til det), om tyfon-ødeleggelsene vi såg og mye, mye mer. Spennende! 

Men, hele båtturen startet med lunsj. Jeg kan bare si det med én gang; maten var magisk. Jeg er et matvrak uten like, og spiser alt(inkludert oliven) bortsett fra fisk. Har aldri likt fisk. Vell, nå elsker jeg fisk. Jeg drømte at jeg spiste fisk i natt, liksom. mye savner jeg fisk. Jeg spiste faktisk så mye fisk på turen at jeg fikk proteinsjokk. Helt serr. Den 4.dagen prøvde jeg meg på kødd på en pull up, og jeg KLARTE det?! Og jeg har ikke klart en pull up siden... never? Jeg hadde ikke trent på 2 uker, og i tillegg hatt et stort moderat inntak av alkohol og digg mat. Fisk liksom, seriøst? Maten vi ble servert var så himmelsk god. Sikker på jeg la på meg 4kg de dagene. Jeg presterte til og med å si til kokken "Can i buy you?" (omg, Amalie......). Hahah, han svarte med en nervøs latter, stakkars! Men ja: Etter den gode lunsjen lot jeg alle få ta denne "Whats your name, where you from, what do you do for a living, where have you been, where are you going after this, how was Boracay" osv, og satt meg opp på dekk og leste bok. Jeg hater den bli-kjent-praten. Så jeg fikk slippe å bli kjent med noen! hahah. Nei, men seriøst. Jeg unngår den ved en hver anledning. Og om jeg havner i den, så begynner jeg å snakke om noe helt annet med en gang. Er ikke så forbanna gøy å si (på skikkelig norsk-engelsk) "I am from Norway, i am 21(folk: really???), i work in a bakery, i like shopping and travelling". Hvor TEIT førsteintrykk er ikke det? Hadde jeg kunnet si: "Im from Norway, im 21, just finished my studies, and now i work in WWF trying to save the planet, with main focus on polar bears", altså, da kunne jeg kanskje deltatt. Jeg foretrekker å hoppe rett til de morsomme og spennende samtalene. 

Dere skjønner... På en eller annen måte klarer jeg å gjøre veldig mye dumt, og si veldig dumme ting. Eller de er ikke dumme, men de passer kanskje ikke på det tidspunktet. Så det hele blir litt sånn what. 1.dagen for eksempel: 

Cassandra: "What time is it?"

Jhun-Jhun(crew): "Same time as it was yesterday at this time"

Meg: "And same time as tomorrow"

........what. Så lo de av meg. Slik bonder jeg.

Og om kvelden da... Jeg fikk guiden vår til å prøve en snus, eller, jeg tvingte han, og for første gang glemte jeg å advare mot at man kan bli dårlig og må spytte den ut så snart det begynner å prikke i hjernen. Plutselig spurtet han bort, holdt rundt en palme, og magesekken fikk tømt seg. Siden da sa vi alle "don't take a Jim-Boy". Så var det revansje da, og min challenge var å spise et utviklet ande-egg(andefoster). Det så ut som plommen var hardkokt, eggehviten var fortsatt i væskeform, og det var et slags sort lag utenpå plommen. Vell, jeg spiste det ikke, for før den tid, så knakk benken vi satt på. Hahha, dere skulle sett det!!! De andre sa at trynet mitt var million dollar-picture. Vi satt 6 stk på en lang benk, som en del av spisebordet. Jeg satt som nr.3, altså i midten, med egget fint plassert mellom tommel og pekefinger, mens lillefingeren stod ut slik en lady ville hatt den. Så dere, hahha, så KNEKKER benken under meg, og ræva mi havner selvfølgelig i klem i sprekken. De ved siden av meg falt halveis over meg(benken var ganske høy). Alt jeg ser, er mellom benene på de som satt på andre siden av bordet. Det de ved siden av meg ser, er at de er dekket i eggehvite. Det de på andre siden av bordet ser, er hodet mitt fra halsen og opp med to gedigne øyne, og en strak arm i været med egget fortsatt uknust. Hallo, det er umulig å forklare situasjonen, det var så vittig. Egget klarte seg! Alt for egget, liksom! Det tok meg tre sekunder å få sjekket at det ikke var vondt, før jeg innhalerte 40 liter oksygen og BRUSTE ut i hekselatteren min. Hello, im Amaly, liksom. Og så lo de. Og vi alle lo rått, leeeenge. Og spiste jeg egget. Hehehe.

Men nå skulle ikke jeg fortelle historier! Nå skulle jeg fortelle om hvordan det var, det er jo dét jeg skulle. Det vi egentlig gjorde på båten var å prate, lese bok(mye), høre på musikk, spille spill, tæne, synge sanger(...), vi stoppet på forskjellige strender for å snorkle, drakk øl, og spiste digg snacks som kokken mekket. Altså, her snakker vi karamelliserte og friterte bananer, og cookies av kokos, og MM, sykt mye digg av "naturlige" ingredienser. Dagene på sjøen var så villt digg. Jeg satt ofte fremme på båten og bare gliste ut til verden fordi det var så digg. SÅ glad var jeg. Kan med handen på hjertet si at jeg aldri har følt meg lykkeligere enn den 4.dagen da jeg satt oppe på dekk og så utover på solen som begynte å nerme seg havet fremfor meg, og med Moby-Porcelain på ørene. Faen, det var bra. Kommer aldri til å glemme de 4 minuttene, og den følelsen. Men tilbake til sporet, herregud!

Rundt klokken 15-16 brukte vi å komme frem til campene hvor vi skulle bo. Vi måtte ofte ta oss med kajakk fra båten over til land. På hver camp bodde det lokale, og det var som regel mye å gjøre på. På første camp spilte vi volleyball(i win),  

klatret i trær(my idea),

og hang i baren:

Vi bare "hello, is there any chance to get some pumpkinsoup anyone???". Pumpkinsoup er selvfølgelig rum og ananassaft, og kokosnøttmelk fra selvplukket nøtt. Så mens jeg stod å flekset muskler etter treklatringen, stod Cassandra å twerket, og de andre satt på stranden i sin stillhet og fulgte med på solnedgangen. BORING. Haha, vi hadde det gøy, meg og Cassandra. Vi køddet mye med Jhun-Jhun, som jobbet på båten. Han på bildet her. 

Jeg fortalte Jhun-Jhun at Cassandra var en stripper. Så ga han Cassandra et halvt blikk før han snur seg tilbake å sier litt sånn sjenert "haha, you so funny". Hahaha, holdt på å spy opp innvollene mine. Jhun-Jhun er så søt. Tror jeg utnyttet han for at han likte meg, så her sitter han å monterer opp myggnettingene våre. Sa jeg at jeg fikk han til å lage smykke til meg? Og at han siste dagen skrev "I<3YOU" i sanden? Hahha, såååå søt! Føler han var lillebroren til besteveninnen min eller noe, selvom han bare er 2 mnd yngre enn meg. Resten av kvelden satt vi som sagt å såg på solnedgangen, spiste fisk(ande-egg) til middag, drakk pumpkinsoup og preika. Hver kveld var vi i seng før midnatt. Passe utslitt. 



Her er klokken rundt 6.30. Jeg(og kanskje David) var de første som stod opp hver dag. Jeg våknet av meg selv rett før soloppgang, stod opp, ransaket utedoen for slanger, gikk på do, hentet meg noe gammel kaffe, gikk rundt og tok bilder, og nøt stillheten alene. Eller, makan til stillhet, da. De andre sov jo, og vi sover jo i åpne hytter, så var ikke bare én gang jeg hørte smell. Også var det de som var så tett i halsen av alt støvet, at de pustet sann 1 gang i minuttet og med et skikkelig tørt og dypt inndrag. Digg. Skulle tatt det opp på film og laget en dokumentar om det. 

Slik ble vi stort sett servert frokost. Kokken(som eg ville kjøpe. Herregud, må høres ut som den rasisten), og guiden(Jim-Boy) mekket her pannekaker av bananhjerte, eller det ble vell egentlig bananhjerte-burgere servert med speilegg, agurk, tomat, brød, ananas, vannmelon og mango.  Bananhjerte er til din informasjon: 

En dame bare: "what is this for breakfast?"

Jim-Boy: "banana pancake. (...) guess which fruit that has a heart? a) coconut, b) banana, c) pineapple"

Damen: "Ha ha"

Jim-Boy: "make a guess!"

Damen: "Ha ha"

Jim-Boy: "come on, its easy" (står å lager bananpannekaker, også ligger det greiene der ved siden av liksom)

Damen: "Pineapple?" Hun mente det.

Omg, FOLK! Tidenes mest retarderte kvinnfolk. Hun og mannen på sann 50 fra Østerriket var alltid alene, og de nektet å betale tips til crewet etter turen fordi de mente de ikke fortjente det? What. 

 U-an-sett: Rundt klokken 10-11 brukte vi å pakke sammen og sette kursen videre sørover. 

Dag 2 var samme regla som dag 1, og forsåvidt resten av dagene. Snorkling, soling, lunsj, snacks, klokken ble 16 og vi ankom en ny camp. Men på denne campen hadde de faktisk volleyball óg basketball óg biljard óg(!!!!) karoke. Hahah, karoke! Er dere klar over, jeg bare, IKKE FAEN om de skal sette på noe Sound of Music-dritt. Så jeg og svenskene(de i størst grad) kastet oss bortover mot karoke-huset(akkurat som på sims), og startet showet med Britney Spears og gud vet hva, jeg husker ikke. Så sykt tidi, kan dere tenke dere? En lang dag på sjøen, godt brisne på rum og Red Horse(sterkøl), alle litt solbrent i kinnene, og bare kanonstemning. Før vi gikk bort varmet vi opp med drikkeleker rundt "spisebordet" vårt. Jim-Boy var snill og kvalitetssjekket benken før jeg fikk lov å sette meg. Vi spilte waterfall, eller hva det heter. Og jeg trakk regel-kortet og bare " ITS NOT ALLOWED TO SING". Hahah, skulle sett blikkene Canaderne ga meg da. Alle fire fra Canada faktisk. Der sitter jeg, som den irriterende festbremsen, og bare shut up liksom. Fikk faktisk stående applaud fra gutta boys, så stemningen ble ikke ødelagt av den grunn. 

I seng før midnatt selvfølgelig, og våknet før soloppgang av mareritt om slanger. Kan hende jeg uttrykker meg feil og gir inntrykk av at jeg sipper, klager, kun drikker og synst det hele er dritt. Men dere aner ikke hvor magisk det var, og jeg var garantert den som lo mest. Det skjedde naturligvis veldig mye mer enn jeg får plass til her, men jeg vil spare de gode historiene til jeg selv kan fortelle de. Dag 3, 4 og 5 kommer i neste post. Har seriøst brukt 2,5t på denne + 2t til å sortere bilder.






Meanwhile...

Gratulerer med dagen, Amalie, klarer ikke holde meg frisk én dag engang. Ligger her rett ut med influensa. Paracetene fyker rundt liksom. Det er paracet som skal funke, sant? Jeg har vært neddopet i flere dager nå. Men når jeg tenker meg så har de ingen effekt bortsett fra sløvhet. Hva skal jeg bruke da? ibux? Hallo, vær så snill å si jeg har noen lege-lesere da? Hehe, det hadde faktisk vært sykt kult. Leger, liksom. Kanskje jeg skal bli lege. Eller kirurg! For en uke siden ville jeg bli nomade(...), de siste dagene har jeg hatt Suits-maraton og har villet bli advokat, i dag startet jeg omsider på studiene mine til å bli økonom, men NÅ vil jeg bli lege uten genser i Afrika. 

Jeg sporer av. Skyld på tåken. Men se denne videoen da, fann den nettopp på vimeo. Det var jo den reisen jeg var på! Se så magisk da? Uansett hvilke bilder jeg laster opp og tekster jeg skriver, så vil denne videoen best beskrive erfaringen. Jeg sømfarer internettet for inspirasjon til neste reisemål, skjønner dere. Er inne i en post-travel depression. Tror jeg haler mot kitesurfing på Zanzibar som neste. Vi får se. Men nå må jeg bli frisk, så skal jeg blogge om my journey with Tao Philippines. Iiiik!

Når jeg tenker meg om, så sporer jeg av i hvert eneste blogginnlegg? Herregud, tenk om jeg har ADHD uten H, da? H står vel for hyper? Jeg er jo ikke hyper. Men seriøst. Tenk om jeg aldri får utdanning fordi jeg er så lost? Tenk om jeg ender opp som en vikar? Vikar!! Vikar type feit, gammel, ensom dame med sprukne fingre som møter opp for førskoleelever for å lære de stiv heks. For en grusom tanke. Jeg får ta å snyte meg, rette opp puten og begrave trynet i bøkene igjen. 



Coron town

Åherregud, nå er jeg ENDELIG hjemme. Er dere klar over?, jeg har hatt verdens lengste døgn på rundt 45 timer. Er dere klar over hvor lenge det er eller?! Rekker jo ikke å komme hjem før brunfargen er borte jo? Gikk UT av flyplassen i Manila, som var første mellomlanding, for å suge til meg litt solstråler, liksom. Lå på en benk ved taxikøen i rundt en time. MON tro jeg lå der i en time, da? Hadde kanskje lagt der i et og et halv minutt før jeg hadde funnet meg tilrette i solsteken og hørte DEN dommerfløyten rett ved siden av meg, i det jeg løftet armen over hodet. Jeg bare FAEN har jeg hår under armene? Jeg tok det jo senest på......? Er det lo? Jeg går jo ikke med svart? Men så var det bare en politimann som sa jeg måtte passe meg for solen. Jeg bare SER DU IKKE AT JEG HAR VÆRT PÅ FERIE HER I TRE UKER ELLER?! SE TANEN MIN! EARTH CALLING, liksom! Og så lo han, og hentet to kollegar, og de satt seg med meg i en time istedet for å passe på flyten i trafikken. Verdens varmeste folkeslag. Jeg elsker Filippinene!

 

(Oversharing-warning) Men så da... Dere vet at denne turen var den store prøven for å komme over angsten osv? Mitt største mareritt har vært å besvime/spy under boarding, slik jeg gjorde i Peru da jeg fikk mitt første anfall. Gjett hva! Jeg gjorde det. Helt serr. Jeg kastet opp idet jeg boardet flyet og gikk igjennom business class-greien. Jeg brukte 6 mnd i terapi for å overbevise meg selc om at det er hjernen min som kødder med meg. Så skjer det. I helvette for en jævlig tur jeg har hatt. Har lagt med hodet i fanget gjennom to laaange flyreiser med full magekrampe, tom magesekk, full angstalarm, og tårene på spreng. Enten ble jeg matforgiftet i Manila, eller så er det angst, eller så er det et eller annet dritt. De nektet meg nesten å gå ombord på flyet i Hong Kong. Skulle sett de da!!!! Livredd for å komme nerme meg liksom. De gikk i full beredskap med munnbind, snakket om warning the aircraft, og NEED to see a doctor, osvosv. Skulle tro jeg hadde utviklet et nytt sars-virus. Jeg bare "i am sooooo good now!" "Maybe you should throw away the dirty bag before you board the aircraft?" "Sure, no problem" *gikk i godt tempo bort å kastet posen før jeg snudde meg og smilte strålende til dem og trakket fint inn på flyet.* Det første jeg gjorde når jeg kom på flyet var å be TO flyvertinner om en pose. "I will give you one later, ma'am", så satt jeg meg ned i setet mitt, og må si det var flaks at naboen tilfeldigvis hadde en pose tilgjengelig. Sorry, folkens. Vet ikke helt hva slags hjemmeside dette har blitt til, men jeg tror jeg prøver å dele ting fra livet mitt jeg synst er minneverdig/morsomt uten å bry meg om hvor drøyt andre synst det er. Ikke vær så jævla seriøs, liksom. Hadde det ikke vært for at jeg hadde lært meg å være så åpen det siste året kunne jeg sett LANGT etter å i det hele tatt fly innenlands. Åpenhet, folkens! Det var mildt sagt jævlig, og jeg vet jeg er jævla kvalm nå.

 

Nei, men herregud, nå snakker jeg meg bort igjen... Det jeg hadde tenkt å åpne denne bloggposten med var noe slikt som: Jeg har så vanvittg mye å fortelle, så vanvittig mange bilder å dele, og jeg vet at jeg ikke får lov til å snakke om reising med folk hjemme fordi det er drittkjedelig, dere skjønner ikke noe, dere er dumme, dere vet ingenting, men innerst inne er det bare et bittert sjalusi. Det vet jeg! Jeg har det på samme måte når folk snakker til meg om bil, fotball, politikk og ... sigaretter? Så derfor har jeg denne hjemmesiden for å få utslipp for munndiaréen min. Jeg tenkte å gjøre det kronologisk, selvom jeg vil bruse ut med hvordan ekspedisjonen var. SÅ, her er bildene fra byen Coron, der hvor vi startet turen, og hvor jeg hadde to dager med øyhopping før turen begynte.

 

Coron er egentlig bare et stort stykke brun sand. Kall det en ørken med hus. Eller skur. Skur og billig massasje. Men folk var kjempehyggelige! Og selvom ikke alle kunne engelsk hadde jeg samtaler med kroppsspråk(og litt tagalog) med de lokale nede i havnen hvor de bodde. Det var så fattig der, ærlig talt. De ville vise meg rundt og lære meg alt. Tror kanskje det mest var fordi de synest synd på meg fordi jeg så ut som en brannskadet albino. Lærerikt uansett. Ellers så jeg kanskje rundt 30 turister(kanskje fordi resten bodde på de derre diving resortsene), og det er jo helt magisk å kunne føle seg "eksotisk" fordi de lurer mer på HVA jeg er enn hvordan de skal få lurt pengene ut av meg. Visste dere at Coron er tidenes dykkerparadis? Tror det sagt at det er 17 sunkne skip fra WW2 der. Og vannet er så sinnsykt klart. Kan liksom se vorten jeg har av en lilletå(ikke ta alt bokstavelig) fra tyve meters avstand. Snorklingen er den beste jeg har vært med på, og jeg har snorklet MYE. Jeg skulle egentlig ta dykkerlappen der, men pga omstendighetene hjemme utsatte jeg å bestille flybilletter til et par dager før avreise, så derfor mistet jeg de normale og måtte punge ut med SAS-priser på typ 2500 som var uaktuelt. Fikk derfor bare to dager der. Menmen. Neste gang! Jeg tok jo båt ut til øyene, og herlighet! Dere så jo bildene i forrige post? Uff, jeg orker faktisk ikke å skrive mer om Coron, selvom jeg har mange morsome historier derfra. Jeg gleder meg sånn til å fortelle om ekspedisjonen, dere aner ikke! Nå er jeg så sliten at jeg gråter. Jeg ligger endelig i sengen, har pakket ut, har feber, er kvalm, har ennå skjelvinger etter angsten, og alt det der etter den lange reisen(39,5t). Smålig solbrent etter speed-tanning-timen min på flyplassen igår også. Slutt å prat, Amalie. Her er litt kjedelige bilder.

 



Coron Island Hopping

Så lå jeg der da; Ante ingen fred og ingen fare. Bare nøt øyeblikket, menst hun holdt på. Det var først når foten min kom i klem mellom hennes venstre bryst og fleskemagen at jeg kjente klørne inn i skinnleggen. Herregud, de jævla massørerne(Jeg skriver det sikkert ikke riktig engang, men det DRITER jeg i). Hun var garra så sykt forbannet for å måtte komme på jobb klokken ni på kvelden. Jeg kjente hatet. Jeg blir straffet for å være født i Norge. Hun satt sikkert hjemme og ventet på visumet sitt mens hun holdt seg oppdatert på Hotel Cæsar(dømmer ikke). Altså, hun REV meg i håret, for ikke å snakke om at hun skamprylte ryggen og ræven som er solbrent igjen(straff for å være født i Norge). Jeg liker ikke at folk tar på meg. Jeg liker ikke tanken på hva de tenker. Så jeg tørr for eksempel ikke spør noen om de kan smøre ryggen min, som igjen fører til at jeg sitter på slutten av dagen med en genser gjennomtrukket i aloe vera. Det er derfor jeg betaler et homo sapiens for å gjøre opp for dømmingen. Så bare blir jeg skamprylt. Altså, folk flest som kommer til Filippinene betaler for helt andre ting enn jeg betaler for. Jeg føler meg praktisk talt som en GUD som gir de mulighet til å tjene penger. Altså, jeg kunne lett sittet og chillet, hørt på aromamusikk og sniffet yasminparfyme dagen lang på arbeidsplassen. Faen heller.

Men POENGET mitt kom jeg aldri til. Jeg hadde vel kanskje ikke et poeng. Det er så sykt standard meg. Bruker 4-5-6-7 minutter på en historie, også var det egentlig bare et langt notat fra en random dag da det ikke skjedde noe. Men idag skjedde det iallefall noe! Og igår! Jeg har vært på øyhopping begge dagene rundt i Coron. Jeg har sett et sunket(og myglet) skip fra WWII, jeg har vært på tv(som jeg sa igår(jeg og historiene mine)), jeg har badet i en lagune som heter Baracuda Lake i fem minutter før jeg kom på att navnet virket kjent(kom på at jeg hadde svømt med de i Mexico(fikk ikke vite at de var giftige før etter jeg var kommet opp igjen i båten)), så da spurtesvømte jeg bort til land. Så satt jeg meg ned i båten helt alene og leste i boken min. En bok om kjærlighet. Hallo, jeg tror de andre skjønte hvilken type bok det var når jeg bare satt der og smilte. Litt kleint? Hadde vært verre om de trodde jeg var en DEN nerden og at jeg leste type Games of Thrones S03EP9, liksom.

Jeg sporet av igjen, jeg. Men ja. Jeg har hatt noen veldig fine dager her i Coron. Her er ingen turister omtrent, men idag kom omsider Cassandra hit. I morgen tidlig reiser vi ENDELIG på ekspedisjon! Herregud, les om det liksom(taophilippines.com). Vi var på briefingmøte nå i sted, og vi er 17 stk + mannskap som skal være fem dager ute i NOWHERE og må skaffe vår egen mat, liksom. Guiden vår er morsom. Eller, jeg synst det. Ikke alle lo. Han sa noe slikt som "when the sun goes down, the rum comes up" og "if you dont want to kill the pig its al right. And if you dont want to listen to the screams, just swim". Jeg booket turen i JUL liksom. Koster skjorta, men alle mine backpackervenner sine venner sier det er fantastisk. Så nå bør dere ønske meg en god tur. (Skal jeg skrive at kommentarfeltet er stengt slik at det ikke blir så kleint når jeg får maks 1 kommentar, og det er en kleeein kommentar fra mamma?) Kommentarfeltet er stengt på grunn av tekniske problem.



Coron

For 2 mnd siden googlet jeg villt rundt om Filippinene da jeg kom over denne utsikten, og lagde meg en drøm om å kunne stå der å nyte den selv. (Litt slik som med det skipet som bevisst er støpt halvveis ned i sanden på en strand i Hellas) Selvom øyen er utenfor øyen jeg bor på som er utenfor den store øyen som er til helvette ute i havet. Idag fikk jeg ønsket oppfylt. Det å klare å få drømmen oppfylt er en så syk følelse(hello klisjé)! Nesten slik som den drømmen jeg hadde i fem-seks år om å hoppe fallskjerm akkurat over Playa del Carmen i Mexico(hello klisjé) etter å ha sett det på en reiseblogg. Jeg er så stolt over meg selv! Helt alene og greier! (Og vet dere hva?! Alle har vell et ønske om å komme på tv, sant? IDAG kom jeg på tv. Filippinsk tv. Befolkning på en trillion. I bikini(!). Usminket(!). Med snorkelen dradd så godt ned at ørene var sikkre på å stikke ut. På engelsk(!). Eneste som manglet var at jeg hadde fylleangst, så hadde komfortsonen faktisk eksplodert. Forøvrig såvidt jeg turte å publisere bildet over her, men who cares anyway...)

Omstendighetene er vanskelige, likevel klarer jeg å... Vet ikke om det er positivt eller negativt, men jeg klarer å leve livet slik alle fortjener å leve livet sitt. Jeg har bestemt meg for at den dagen det er min dag, så vil ikke jeg angre på noe. Jeg holder på å bli voksen. Etter siste halvåret har jeg totalforandret personlighet(hello klisjé) Jeg er blitt moden og reflektert. Men det har vært en ekstremt hard tid, som jeg har blitt tvunget til å takle på "egenhånd". Jeg bruker for eksempel humor til å få de vanskelige dagene til å virke lysere. Jeg liker humor. Humor er fantasi og kreativitet, handler ikke bare om latter. Humor har fått en ny betydning. Onkelen min hadde god humor. Vi hadde god humor ilag. Vi var et team.

Om noen minutter er det begravelse hjemme. Jeg sitter her, på den andre siden. Alene i en seng på taket. Vi ble veldig nære siste 4-5 månedene på sykehuset. Sensitiv. Jeg er sensitiv. Kunne skrevet non-stop i et døgn om følelsene mine nå. Men det passer seg ikke på en blogg, ikke desse følelsene. Jeg har reflektert mye over livet siste uken, og siste tiden. Det er skjørt, tungt, godt, vondt og interessant. Jeg er glad jeg hadde muligheten til å ta farvel. Sier det bare fordi de av dere som vet det, at jeg tenker på dere der hjemme. Har tenkt mye på han, og dere, selvom det ikke viser gjennom glansbildene. Jeg føler, og er med. Luftklem til han. Nå knekker det.



phililife

(Eller beachlife om du tar refferansen)

Har akkurat ankommet Coron i Palawan etter 10t lang reise. Dere fikk med dere saken om svartelistede flyselskap, sant? Etter at AirAsia-flyet styrtet osv? Vell, jeg reiste med et svartelistet flyselskap idag. To fly. Alt virket helt ok, angsten var ikke til stede i det heletatt selvom hele kroppen bare skriker etter søvn etter å ha vært forkjølet i en uke... Så satt jeg der da, lykkelig og uvitende menst jeg bladde gjennom gopro-bildene på ipaden. Så hører jeg bare DET smellet, og jeg får tusen tanker i hode. Flystyrt, rekker jeg å ringe noen, hvor er mobilen min, pust rolig, det har vært et meningsfullt liv, hvordan ser jeg ut, jeg dør i det minste på en god måte... Og alt dette på før jeg har klart å snu meg mot vinduet og oppdage at vi landet i hovedstaden. Så ja, det gikk bra. Så satt jeg på flyplassen, da... Snakket i 2 timer med en Australian på 65 som både hadde handprotese óg fotprotese etter en stygg motorsykkelulykke for 43 år siden. Holdt nesten på å miste flyet mitt, liksom!! Men rakk flyet, og der snakket jeg hele flyturen med en liten jente. Plutselig gikk vi totalt uforberedt(igjen) inn for landing, og vi hadde så sinnsykt stor fart! Herregud, DA trudde jeg at jeg skulle dø, da. Babyen min bare føyk til helvette fremover i kabinen, liksom(snakk om panikk).

Men ja, er vél fremme på dette nydelige stedet. Her er nesten ikke turister, og jeg har gått rundt i to timer og blitt kjent med lokale. Så gøy å reise alene, herregud, dere aner ikke! Jeg har fått blitt kjent med kanskje 50 mennesker siste uken. Mer! Her er ingen nordmenn, så får praktisert både engelsken, spansken óg litt tagalog! Men herregud... Her er så mange svensker. Gidd, liksom. Jeg hater svensker. (Inte deg Cassandra) De er her(Boracay) kun for å drikke, sove, tæne. Repeat. Jeg mener, vi har jo Ayia Napa og Ibiza for de. Så litt skuffet over Boracay på den måten. Jeg kom ikke hit for en jævla fylletur liksom. Dro hjem tidlig hver kveld. (Flink???) Jeg hadde stort sett kitesurfing-lessions om morningene, og vet dere hva! Jeg klarte det!!! Jeg klarte å ta sertifikatet, så nå har jeg store planer om å komme tilbake for å slå russern om to år. Han ble imponert over meg. Det vet jeg! Selvom han stort sett kjeftet og brølte(serr). Han sa at noen(sjelden) kan stå på brettet etter 6 timer. Jeg bare HAHAHAH, aldri om jeg klarer det på de 9 timene jeg ble tildelt. Også klarte jeg å surfe etter 5-6 timer. Livredd den mannen! Så måtte jo bare gi alt, selvom bokstavelig talt hele låra, leggene, og ikke minst ræven er oppkuttet etter å ha trynt, og blitt slept over koraller. Den kiten har power, ass! Good times. Høydepunktet på Boracay, uten tvil.

Anyways, jeg har ikke postet bilder fra Boracay ennå, så her er et lite GoPro-bildedryss. Orker ikke begynne å bale med iPhone- og speilrefleksbildene. Dessuten er nettet så døvt her at jeg seriøst har brukt 2 timer på desse få bildene.

Dere har sett "the beach" med Leo, sant? Dere vet sjefen der, og typen hennes, Bugs? Hahahhaha, det her, det er Bugs. Sør-Afrikansk aksent, klin lik mimikk, hard i språket og ja. Jeg tuller ikke når eg sier jeg har brukt 2-3 timer med hysterisk latter på han her. Aaaner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare "have you seen the beach, with Leo," også bare dødd av latter og ikke klart å forklart meg. "DONT fuck my girlfriend" også bare "please do not have intercourse with my lady" folk er så retard at de ikke ler. Herregud, humor, folkens, HUMOR.

Dere... Åh. Vet ikke hva jeg skal si. Jeg har egentlig helt munn-diaré og vil fortelle alt! Alt!! Liksom, som om den kvelden jeg satt på stranden ilag med en Filippinsk familie som spanderte øl på meg, og om da jeg gikk meg totalt vill og en liten gutt insisterte på å kjøre meg hjem på mopeden sin, og om de gangene jeg har måttet spurte til stranden for å rekke solnedgangene, og om alle selgerne som heller har brukt tiden sin på å bli kjent med meg istedet for å jobbe, om den store gjengen vi ble på hostellet som gikk å spiste middag ilag, og om da vi(Chris) tok med en nyfødt, forlatt kattunge på en restaurant-do(de skulle drepe den) hjem for å gi den melk, og om baren som heter Bilbo der det bare jobber dverger(lo meg ihjel), og om de sykeste samtalene tricycle-sjåførene har ført, om alle øyeblikkene jeg har hatt i all min fredlighet på stranden med øl og digg mat, om alle de syke episodene som jeg aldri trodde jeg skulle havne oppi, om da jeg har gått barfot gjennom gettoen og måttet dra klesvask til side og hoppet over baljer fulle i oppvask for å kunne passere, om dagene da jeg går rundt å ser ut som et helvette og blir kalt beautiful og jeg begynner å le som resulterer i at de får latterkrampe(TAKK), om de vanvittig herlige karakterene jeg har møtt, om da jeg overtalte Cassandra til å bruke en formue for å være med meg på ekspedisjonen jeg skal på på søndag, om ladyboyen jeg betalte for å fiske ut informasjon om yrket sitt fra, om ansiktsuttrykkene til betjeningen da jeg måtte kjøpe en uv-beskyttet rash guard-genser fordi jeg var så solbrent, om da jeg lo så mye at jeg vekket hele 8-mannsdormen på natten og seriøst ble skubbet opp i toppetasje-sengen, om da jeg ble truet på livet på en bar(100% uprovosert) og LØP hjem barfot full i blod, om da Bugs ble så emo av livebandmusikken på stranden at han bare holdt seg på brystet med tårer i øynene, og om generelt de herlige bilturene da jeg bare sitter å gliiiiser og nyter landskapet, så tafatt at jeg ikke tenker på å ta bilde, engang. Herregud. Jeg har så mye på hjertet! Kjenner jeg blir helt emo, her. (Faen. Pms?! FAEN) Jeg vet det høres drittlamt ut for dere da det går mye i inside humor. Så prøver å holde meg knapp med tekst. Nå MÅ jeg legge fra meg iPaden. Må være litt sosial óg. I morgen skal jeg på båttur til green lagoon(google!), og mange andre øyer i hele 9 timer! Jeg elsker livet mitt akkurat nå. Tross omstendighetene hjemme, så har jeg aldri hatt det bedre.



Boracay

Her er soverommet mitt. Fin beliggenhet. Rett ved air-con. Óg vinduet. Så ligger våken fra 4-7 og hører på alle hanebrølene ute. De skriker seriøst "massa momsir", akkurat slik ALLE gjør på stranden her "massage ma'm-sir?".

Brukte seriøst fem og et halvt minutt på å laste opp desse bildene, og det er fem og et halvt minutt jeg aldri får igjen. Så jeg gidder ikke laste opp de faktiske bildene pga størrelsen med dette elendige fattigmanns-nettet. Skal være her på denne "paradis-øyen" til torsdag, så oppdaterer ikke bloggen før da. Har MYE bilder. Her er så fint!! Og gøy! Mye å gjøre, altfor mye å gjøre. Kitesurfing for eksempel, det er en stor greie her, så meldte meg på et slik nybegynnerkurs, og han instruktøreren, Russern, bare: "you arr one out of five percent student yes". Reknet med det betydde at jeg var god, så betaler en formue for å fortsette der. Det er jo gøy å kunne noe annet enn fotball, selvom han bare sender meg alene til havs med en hjelm på hode og en jævla drage å holde styringen på. Blødde fra foten og greier. Hai, liksom?! Neste trening er imorgen tidlig, så rooooolig lørdag her på Boracay(hahaha). Neida, men serr, skal ut å sette meg alene på en restaurant, spise noe digg, drikke en øl, se på folk, og bare nyte å vær alene. Har følt meg ensom et par dager, fordi her seriøst er INGEN nordmenn, og jeg kan jo ikke engelsk! Men idag, dere... Herregud, idag har jeg blitt fotfulgt av en 35 år gammel, rødhåret brite fra frokost til nå. Klokken er 20, liksom. Han spurte nettopp om "would you like som companeeeey?" "No, thank you, i just want to relax here. Got my hangover back(?????)", og vi sover i samme dorm, så må egentlig bare ta rennafart og rømme øya menst jeg ennå kan.

Skulle gjerne skrevet "ha en god kveld" på tagalog, men har bare lært meg god morgen, så det for holde med det. Magandang umaga!



In transit

Herregud, HVEM skulle trodd jeg var påbegynt en ny backpackerreise for ett år siden, da jeg bare lå å vred meg i sengen i panikk for at angsten aldri skulle la meg få reise igjen? Turte ikke engang å reise alene til Bergen, liksom. Her er jeg, da; tilbake tøffere enn noen gang(skryteblogg), klar for 3 uker alene på Filippinene.

Sitter på Heathrow nå. Venter på flyet til Hong Kong som går om sånn 3 timer eller noe. Går rundt med joggesko, leopardbukse, minimalt med sminke, og det verste av alt; en RYGGSEKK på ryggen...... Liksom, HALLO?! Går å sniker til meg litt smaksprøve-parfyme, prøver solbriller, tester leppestifter og ser på kaloriinnholdet i salater. Altså, vanlige, grønne salater... Over 400 kcal. Altså? Ristet på hodet og kjøpte en egg- og mayo-sandwich. Skjønte fort at kampen for bikinikroppen er tapt. Får prøve igjen til neste år. Snakkes i Boracay, people. Bare 25 timer til jeg er fremme, dersom alt går etter planen.

Instagram @amaliehalse for hyppigere oppdat.



Krakowsky

Bestilte en sånn privat guided tour til oss da. Etter type 10 minutt med barokkhistorie eller hva det var, gir mamma meg DÈT blikket. Og jeg bare FAAAEN. Guiden var svensk, så jeg forstov hva blikket betød. Måtte fader meg fake et angstanfall(UTNYTTING???), og si vi måtte hjem. Altså, turen skulle vare i 3 timer. Så jeg bare "Det har vert en lang flytur og nanana, eg er so svimmel og kvalm. Kan du følge oss til Galeria Krakowska, so går vi derfra? Bur i nærheten. Unnskyld, altså. Unnskyld. Er det mulig å få pengane igjen forresten?". Til våres forsvar var hun svensk. En monoton svenske. 

Jepp.





Hadde STORE forventninger til det Jødiske kvartal, men så bare... no words. Så drakk deijlig vin istedet.





Så var vi i saltgruven Wieliczka da. Herlighet. Jeg og mamma oppførte oss som to tenåringer. Gjorde narr av guiden, laget vitser, fikk latteranfall, prøvde nesten å rømme, og laget enda flere vitser. Overvurdert attraksjon. 

Var så sykt giret på å leie en sånn brudeferd før vi dro. Holdt nesten på å booke og greier. Så stod vi der da, vurderer hvilken vi vil ha, og oberverer hvor jævlig de har det. Så bestemte oss for å ikke støtte de jævlene av noen hesterittere(?) som skamslår hestene sine, og heller tok oss en drink. 

Det er jo bare moralsk?!

Så var vi jo i Auschwitz da. Hovedgrunnen til at jeg ville til Krakow.







Her trenger jeg vel ikke tekst? Vi fikk besøke Auschwitz 1 og Auschwitz-Birkenau. Orket nesten ikke ta bilder, engang. Er forsåvidt ikke verdt å se tilbake på heller. 

Bildedryss:























Ååå, Krakow! Vi hadde det gøy. Mor-og-datter-turen vi har snakket om i sann tre år? Mamma må være den beste veninnen jeg har. Vi shoppet sminke for mange tusen kroner, for ikke å snakke om klær. Vi besøkte saltgruven Wieliczka, og hadde en dagstur til Auschwitz. Vi spiste på Michelinrestaurant, og drakk mange glass rødvin. Vi dro til jødekvartalet Kazimierz, og kom oss nesten til "Oscar Schindlers factory"(Bumpet tilfeldigvis bort i et nytt kjøpesenter). Vi var innom en matfestival for å smake på ølet, og hamstret med oss krystall hjem. Vi beundret de vanvittig billige, deilige, myke og fantastiske pelsluene, og sendte deretter stygge blikk til selgerne. Vi så på nedgrodde gravplasser og vi besøkte storslåtte katedraler. 

Alt dette, på fire dager. Har gruet meg til å lage dette innlegget i en evighet. FOR et tiltak, liksom. Bloggen er jo blitt reisedagboken min(har så vanvittig stygg håndskrift), så må jo opprettholde den. Faktisk, så har jeg tatt meg ut en uke ferie for å få gjort blant annet dette. (???). Har ennå dårlig samvittighet for at jeg har lagt ut bilder fra både Argentina, Brasil, Peru, Costa Rica, Panama óg Cuba, men IKKE Mexico, på face. Tenker på det kanskje hver dag. Er liksom et uferdig prosjekt. (...) 

 

(Mamma, ikkje hat meg for at eg kanskje framstille deg feil. Veit du er ei dame med stil. GID)



KRAKOW





















Om 23 døgn er jeg i Polen. Trodde aldri at jeg i 2014 (eller 2015) skulle kunne bli SÅ giret over å sette meg på et fly. Sitter her med 140 faner åpne, notater slengt rundt, pennen i munnen, og er vanvittig MED in the moment liksom. Er ganske nøyaktig ett år siden jeg satt i samme situasjon, bare uten å vite hvor i helvette jeg skulle begynne. Endte jo med en helt konge YOLO-oppelvelse-tur til Latin-Amerika, men kunne fått inn litt mer historie-kunnskap. Men NÅ dere, NÅ er jeg klar for hele 5 dager på skoletur til Polen, bare at bussen er byttet ut med fly, hostel med luksushotel, medelever med mamma, og drikkeforbud med drikkepåbud. 

Wawel castle. Auschwitz. Schindlers factory. Vodka. Syltede matvarer. Nazisme. Saltgruvene. Rynek Glowny. Sjokolade-spa. Nowa Huta. HERREGUD, ta meg 23 dager frem i tid. Jeg mener det. Serr. Er så sinnsykt glad for at jeg endelig føler meg klar. 

 



HALLO KAN NOEN VÆRE MED MEG?

Det er liksom ikke et problem å reise alene, problemet ligger i at sunnmøringen i meg IKKE kan reise bevisst på at jeg kan spare penger. Så, 2 for 1 folkens, hvem kan være så sykt snill og være med meg??? Les mer om turen HER og HER.

 

Kontaktsannonse:

J21 år. Glad, hyper, har makk, og liker å oppleve litt utenom den vanlige charterturen til Kreta. Liker sololje, ingen stor fan av solkrem. Du får slippe å gjør noe, jeg fikser ALT av reiseplnalegging. Glad i øl, hva mer kan man si? Call me



Grunnlovsdag


Regner ikke med noen leser dette før i morgen, eller neste uke, eller neste år, så jeg skriver bare: GRATULERE MED OVERSTÅTT! Vi venter noen gjester om en liten stund og skal feire denne dagen med champagne og hjemmelaget ostekake, WEE! I ført tidenes herlighet av en kjole. Kjærleik ved første blikk. Det samme gjelder skoene. Ingen god match, men bedre enn converse, dét er det. 



flaut



Av og til glømme eg heilt at eg har en blogg, og av og til glemmer jeg helt at jeg er så mongo at jeg skriver på bokmål. Sitter her da, stuck i Bergen til fordel for 9t 100% overtidsarbeid på lørdag, med svette treningsklær og en treliters vindunk som venter på å se verden. Dagene går i å jobbe, trene og jobbe meg enda nærmere en frisk hverdag. Sykt fin påske. Denne skal jeg mimre tilbake til om 1 år når jeg ikke engang har råd til rødvin, eller om 10 år når det løper fjorten barn i ring rundt meg og hyler etter oppmerksomhet. Heldigvis har jeg gått til innkjøp av den siste utgaven av Se og Hør, med gratis kortstokk inkludert, så JEG skal ikke kjede meg nei!!!

GOD PÅSKE!



LOKALKJENDIS

Hola alle sammen! Mi gode venninne Olin har laget tre-siders om turen vår i lokalavisen Fjordabladet! So excited!! Når jeg leser artikkelen føler jeg nesten at hele greien bare var en drøm. Herregud så mange andre historier vi har på lager. Ikke for å skryte, men tror vi kunne ha klart å fyllt ut hele avisen. Åååhhhh!!! Happygirl!

Nå er jeg på vei ut døren og skal endelig se Mathilde og Brit igjen, veninnene våre fra Costa Rica, Panama og Mexico. Og så reisesyk som jeg allerede er idag, så kommer dette ALDRI til å gå bra. Jeg er så sinnsyk innbilsk at jeg håper på å bli gjenkjent ikveld, hahah! Mamma har kjøpt avisen i papirform, og jeg forventer at hun klipper ut bilder og lager et "Slik blei ho kjendis"-album. Til dere son ikke kjenner meg; jeg mente det. Skål, adios!

/er dette lovlig egentlig?



STRESSMESTER



Deprimert? Dårlig selvtillit? Stressa? Forteller speilet deg at du er feit? DA er dette boken for deg. Kom tilfeldigvis over den på ARK her om dagen. Åpnet boken på bussen på vei hjem, og ville egentlig ikke gå av bussen. Trodde jeg skulle få redusert stressnivået mitt litt, men det tok visst helt av på alle områder. Den er på knappe 120 sider, og lettlest. Likevel inneholder den lesestoff som fungerer som magi på hjernen min. Jeg visste ikke engang at affirmasjoner var et ord, men nå bruker jeg dem flere ganger daglig, både for å føle meg bedre, óg for å unngå en ubehagelig situasjon. Begynner sakte men sikkert å få troen tilbake; at jeg skal bli frisk, at jeg ikke skal gå rundt å være livredd, og ikke minst håper jeg på at jeg kan gå ombord i et fly uten å ha dødsangsten hengende over meg fordi jeg skal bort fra den trygge, fine sofakroken min. Jeg har aldri trodd noe særlig på denne type bøker, men ganske overraskende gir denne meg så sykt mye tilbake etter bare noen timers lesing. 

 

"Å bekymre seg er å missbruke fantasien."

"Å bevisst fokusere på det som er bra, og det du kan være takknemlig for, er en vinneroppskift viss du ønsker å redusere stress i livet ditt." 

"Du må ikke være så sint på kroppen din. Du må være glad i den,  for det å være sint på kroppen sin er slitsomt,"

"Affirmasjoner handler om bevisst å skape positive tankemønstre ved å gjenta positive setninger inni deg selv."

"Uansett hvor krevende, tøft eller vanskelig livet er, så er det faktisk bare du som kan bestemme deg for hvordan du skal forholde deg til det."

 

Dette er setninger jeg brukte 3 minutt på å finne ved å bla igjennom boken. Litt mye psyko-prat, men etter flere tilbakemeldinger på forrige blogginnlegg vet jeg at det er maaaange som sliter som aldri finner en løsning. Så kom an, LES DEN. Om det så bare handler om at speilet lurer deg. Kjøp den her.

ELLERS, så har jeg blitt 21 år, jobber som en helt i bakeriet på Meny til dagens levebrød(...), og shoppelysten har endelig komt til syne etter nesten ett år på vent. 



Når angsten styrer livet

11.november var dagen jeg ble skrevet ut av sykehuset i Cuzco i Peru. 11.november var dagen som skulle forandre alt. Vi ble kjørt i ambulanse fra sykehuset direkte til flyplassen, lykkelige og glad for at reisen endelig kunne fortsette. Endelig kunne vi få flaxen tilbake på vår side og fortsette vår fantastiske reise gjennom Latin-Amerika. 

I innsjekkingskøen fikk jeg mitt livs første panikk-døds-angstanfall hvor jeg såvidt klarte å dra meg selv krypende bort derfra, og fikk tumlet ut ordet "feminina" til en sikkerhetsvakt som pekte mot dametoalettet. Han, og mange andre såg på meg med bekymrende blikk der jeg gikk hvitblek i trynet, med krokerygg og hender så svette at de nesten ikke klarte å holde på knærne. Jeg ville ikke dø hvor alle kunne se meg, så jeg datt inn toalettdøren før alt ble svart. Våknet av min livs mest ubehagelige følelse, og hev meg over toalettet og kastet opp skum. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø. Og når jeg mener overbevist, så mener jeg at jeg med sikkerhet fikk opp høydepunktene i livet mitt på rullende bånd fremfor øynene mine. Med et giftig edderkoppbitt i foten, medisinsk behandling som jeg ikke ante hva var, og risikoen for å få blodpropp i foten ble dette min livs verste opplevelse. Vi mistet flyet vårt, og måtte ta det neste. Jeg gråt og gråt, turte ikke lukke øynene mine i tilfelle jeg skulle sovne inn. Selvom natten hadde vært lang, og jeg var et totaltvrak etter episoden, turte jeg ikke. På toppen av det hele mistet jeg Maria i Lima, hvor jeg måtte reise med mitt neste fly helt alene til et nytt og fremmed land etter bagasjen vår. 6 timer føltes som 6 år. Selvom selve panikkangst-anfallet var over, så satt angsten der som døden over meg. Jeg hvisket "hadet" sekundet flyet lettet fra rullebanen, mens tårene trillet.

 
 
 
Etter en måned videre på reis måtte jeg avbryte reisen min på grunn av den ubehagelige følelsen. Mitt andre sykehusbesøk, i Mexico, kunne ikke finne noe. Jeg gikk konstant rundt kvalm og svimmel, og var sikker på at det var feilmedisineringen jeg fikk i Cuzco som var årsaken. Eller rett og slett edderkoppgiften som jeg ikke hadde klart å ta knekken på. Når jeg kom hjem til Norge dro jeg flere ganger til legen for å finne ut hva det var. De fann bakterie og infeksjon på lik linje med den jeg hadde dagen jeg havnet på sykehus i Peru. Men når vi gikk dypere i det, flere samtaler, så viste det seg at jeg mest sannsynlig hadde panikkangst. Mitt første store anfall var på flyplassen, mitt andre var i Mexico, det tredje var hjemme i kirken på julaften da jeg kastet opp, og mitt fjerde var på et jobbmøte her i Bergen. Men med angst så kommer også angst for å ha angst. Hele julen gikk jeg rundt og var kvalm. Lukt av mat, møte med mennesker, stress, høg musikk, alt gjorde meg kvalm og svært illeberørt. Ble deprimert av å ha angst for å angst. 
 
 
 
Det eneste som kan kurere panikkangst er å møte frykten din. Min frykt så langt som jeg har kommet frem til på egenhånd, er å få gjenopplevd opplevelsen min på flyplassen. Jeg har angst for å spy offentlig, eller å ikke ha tilgang til toalett hvor jeg kan gjemme meg, å puste. Det høres kanskje patetisk ut for de som ikke har det, som ikke skjønner det, men det er utvilsomt det jævligste hjernen min har gjort mot meg. Familieproblemer, stygge tanker, ungdomsopprør, spiseforstyrrelser, you name it, dette er det værste. For det er virkelig umulig å finne en løsning. Det handler om tid og tolmodighet. Må lære meg å leve med sykdommen.  
 
 

I går leste jeg på StyleConnection´s blogg om en grusom episode hun opplevde på flyet til Hawaii. En jente på 23 fikk panikk, klarte ikke puste, og døde. Langt over havet, langt fra land, langt fra sykehus, langt fra hjelp. Etter dette har jeg sittet i sofaen og skjelvt. Vært livredd. Det kunne likegodt ha vært meg. Jeg hadde samme opplevelse, og var overbevist om at jeg skulle dø. Jeg gråter her jeg sitter og skriver. Om ikke angsten for å fly var blitt stor nok fra før, så var den iallefall det nå. Før elsket jeg å fly. Jeg gråter og gråter, og frykter for at jeg aldri skal tørre å fly igjen. Jeg er til og med redd for å drømme meg bort til den andre siden av kloden, og til og med bare til Roma. Jeg tørr ikke drømme i redsel for at jeg aldri skal bli kurert fra dette jævelskapet. Det eneste som funker er å snakke om det. Få det ut. Få støtte. Prøve å smile. 

Tross det siste døgnet så har jeg det mye bedre. Min største frykt når jeg låg hjemme på Stårheim var å reise til Bergen, og det faktum at jeg måtte ta buss nr 4, en av byens mest-traffikerte, helt alene i 20 minutter ut til Åsane hvor jeg skulle jobbe. Jeg visste at det værste jeg kunne gjøre er å unngå å møte frykten, så jeg bestemte meg for å flytte, bestemte meg for å bu midt i byen med stress og massevis av mennesker og jeg fikk meg jobb igjen ute på Meny i Åsane. Jeg har utfordret meg selv til det ytterste, noe som tidligere var en selvfølge at jeg skulle klare. Jeg er så forbanna stolt over meg selv, selvom jeg vet at jeg har en lang vei å gå ennå. Jeg jobber med hjernen, og vil virkelig overbevise den om at det er reising jeg er skapt for å drive med. Jeg har så vanvittig lyst til å ØNSKE å fly. Men det funker å bare få ut frustrasjonen, så jeg skriver. Litt vél personlig, men. Angst som en konstant psykisk lidelse er jævlig vanskelig. Enten det er fobiangst, panikkangst, dødsangst eller hva det skulle være. Jeg tenker på alle som ikke har funnet ut at de har det, som ikke tørr å møte frykten, som ikke tørr å snakke om det. Jeg prøver sakte men sikkert å jobbe meg gjennom angsten for å være alene, for å ta bussen alene, for å få et anfall på butikken, og for å fly, og for å dø. Jeg kommer meg. Og jeg skal klare det. Jeg tror jeg vil til Asia, men er ikke sikker. 

Vet jeg kommer til å angre på dette, men faen heller... publiser!



BERGEEEEN!!?

width=800width=800
width=800width=800width=800width=800width=800width=800

width=800
width=800
width=800width=800
width=800width=800

Å herregud. Jeg er håpløs. Vil dere høre om hvordan HVER ENESTE dag har vært den siste måneden siden jeg kom hjem? Neivel, men uansett: Jeg står opp rundt klokken 14-15, vasker bort gammel mascara, tar på et nytt lag mascara, tar på klær, går en halvtimes tur med bikkjene, går hjem og legger meg i sengen i 12t og ser på serier - til jeg sovner. Ser-i-øst. Livet er meningsløst. Siden jeg kom hjem fra Mexico er det eneste jeg har villet er å bli frisk, også begynne å jobbe for å spare opp til Asia-reise. Men akkurat nå så vil jeg bare tilbake til Bergenenen min, tilbake til mine disipler, tilbake til uniformjobb, og tilbake til Galeriet for å pirre frem shoppelysten. Også å bli frisk da, selvfølgelig. AAAAHHHH, aner ikke! 



GOD JUL





Holdt på å skrive; God jul alle instafriends, men det hadde blitt feil. Måtte selvsagt bli syk igjen idag, men med håret opp, birkenstocks på bena og rødvin i glasset, så blir det nok bra til slutt. Askepott, reisen til julestjernen, kirken, ribbelukt, julegaver, twist, stor familie, jah, julestemningen er iallefall kommet i hus.

KOS DERE IDAG, GOD JUL♥



Det er fortsatt en reiseblogg, assa.

Da har jeg hatt en runde med feber igjen, jobbet litt frivillig på Meny og omsider kommet meg hjem til Eid. Var til tannlegen, alt såg bra ut visstnok. Så slapp å fortelle at jeg har levd på tacos, pringles og corona siste månedene. Men så var jeg til legen, da. HerreGUD! Jeg var jo på sykehus i Mexico på grunn av konstant svimmelhet og kvalme. Og de mente at blodprøvene var fine, og at det bare var hodet som køddet med meg. Så jeg fikk noe ""medisin"" som skulle roe meg. Og det gjorde det. Magi-medisin. Siden resepten stod på spansk orket jeg ikke å prøve å lese den engang. Ikke før det hadde gått en uke, hvertfall. Det første jeg leste var "bør ikke blandes med alkohol", så angret jeg på at jeg hadde prøvd å lese, og la papiret fra meg. Vell, jeg kom til NORSK lege i dag og hun bare LO og sa "hardcore" når jeg viste henne hva jeg har gått på de siste to ukene. Dop. DOP. Og jeg hadde det i handbagasjen gjennom sikkerhetskontrollen både i Mexico, USA, London óg i Norge uten at NOEN har oppdaget meg. LER!!!! Nå er medisinen beslaglagt av mamma, svimmelheten er tilbake, og jeg har tatt noen prøver som viser at ja, jeg har like høy grad av infeksjon i kroppen som jeg hadde når jeg var innlagt i Peru for 1,5 mnd siden. Og da trodde jeg seriøst at jeg sang på siste verset. Men endelig er det noen som kan fortelle meg at jeg ER syk, og ikke bare er en gal hypokonder. Ellers, så savner jeg Mexico. Glad reisekameraten min reiser hjem i morgen. Orker-ikke-flere-strand-snaps.

NB: Er det noen som har tips til hvor å ta dykkersertifikatet i sørøst-asia? 
NB2: Noen som lurte på om jeg begynte å gråte når jeg ble gjenforent med kjolene mine?
NB3: Ryggsekken min ligger for øyeblikket i FRYSERN.
NB4: Amerikareisen har kurrert meg fra alt jeg er redd for: kniver, slanger, sprøyter og fregner. Eller... så har ikke medisinen gått ut av systemet enda. Gjenstår å se imorgen. God natt!



"HOME"

Idag har jeg sittet på den stranden og sett på en vakker, rød soloppgang. Jeg har fått vite at fløyet mitt gikk 6t før antatt, og spydde meg avgårde mot flyplassen. Jeg har grått 1 liter vann og 1 liter rødvin. Jeg har vurdert å hoppe fra flyet. Jeg har vært på flyplassen i Miami og beundret de feite amerikanerne. Jeg har fått treseters på flyet til London. Jeg har brukt 800kr i mobildata fordi jeg var så trøtt at jeg ikke fikk med meg at jeg ikke var pålogga wifi. Jeg har flydd til Bergen og ankommet flyplassen i et 2-dagers gammelt leopardantrekk og flipflops. Jeg har stått fremfor tequilaen på taxfreen og grått openlyst. Jeg har aldri fått mer oppmerksomhet, og aldri følt meg verre. Jeg har vært våken i 27t, reist i 23, og har aldri vært mer utslitt. Jeg griner nå mine siste tårer for Latin-Amerika før jeg faller i dvale. Kjærlighetssorg er hardt. Livet er for kort, på lørdag skal jeg spille lotto.



I FUCKIN' DID IT

Fyfaen. Fyyyyfaen. Fyyyyyyyyfaen!!! Sykeste. Jeg tar det tilbake det jeg skrev igår; denne uken, eller denne dagen, er definitivt(!) den beste i hele mitt jævla liv. Fyfaen. Er tre timer siden nå, klarer ikke slutte å hoppe, le og hyle og være super excited. Nå venter jeg bare på alle bildene.



COZUMEL

Det var en gang en norske, svenske og en d....franske som ble kjent på hostelfest og bestemte seg for å stikke på utflukt dagen etterpå. Dagen etterpå stod jeg sykt hangover og lagde hamburger til frokost da fransken, Jim, kom å spurte om jeg var klar. Jeg lo en god stund før jeg innså at han var seriøs. Jepp! Så vi fikk ristet liv i svensken, Emil(!), fra dyp hangoversøvn og tok fergeb over til Cozumel, såklart med corona i umiddelbar nærhet. Medisin.

Noen som tror at det var digg å måtte puste gjennom et rør og bruke sykt med energi på å svømme rundt BAKFULL?! Svaret er redningsvest. Jeg var den eneste som takket ja til tilbudet. Wtf lsm. Etterhvert ble det mer komfortabelt, spessielt når fiskene faktisk svømte PÅ meg. De andre sa at de hørte hyl gjennom snorkelen fra tid til annen.


Men det som var kult da, var at vi såg mange fargerike fisker, noen sykt spesielle, en hai og noen sykt giftige. Google for eksempel stingray og barracuba.

Note: Bildet lyver. Havet var enda mer turkiskt.

Etter et par timer til sjøss kom vi i land på øya, Cozumel, som har den beste atmosfæren i hele verden. Herregud. HER skal jeg tilbake til. Bestemte oss så for å leige en bil. En sykt kul, en. Kjørte rundt akkurat som på film.

Plutselig fann vi en lang vei som vi anntok gikk ned til havet. Tenkte vi kunne bade litt, så kjørte på. Meeeeen så kom vi visstnok til paradis. Et sivilisert paradis med kald øl, nachos, musikk og hengekøyer. Fan vad det var bra! No words!

Dere vet uflaxen min som jeg har snakket om tidligere? Vell, SÅKLART fikk vi motorstopp. 2 ganger. Out in nowhere! Lo meg ihjel i reddsel for å bli spist av en slange eller voldtatt av en zebra. Hadde jo bare vært min flax. I tillegg hadde vi drukket øl. Hehe, faen ass, ishe bra.

Nevnte jeg btw at jeg var på sykehus her hin dagen? Min flax bare. Ultralyd og hundretalls blodprøver. Derfor reiser jeg hjem til norsk helsevesen om bare et par dager. Life sucks. Just sayin.

Men vi kom oss omsider videre ut til enden av øya, Punta Sur, og såg på havet, solnedgangen, lyset, og alt. Det var så naturlig og vakkert at jeg trudde jeg hadde dødd og komt til himmelen. Ååh.

Og så kom vi oss tilbake til Playa del Carmen på kveldstid og gjorde oss klare for FORLOVELSESFEST(!)... på stranden(!)... Herregud så romantisk! Med tente lys, ballonger, roser, champagne og et Mexicansk liveband. AND SHE SAID YES!!! De er svenske og bor på hostellet her. Etterpå gikk vi ut å hadde det dødsgøy på byn.

FOR EN DAG! Fått nye venner, har svømt halvnaken med dødsgiftige dyr, leigd en bil, fått motorstopp, badet hvor tiden står stille, vært med å arrangere forlovelsen på stranden og til slutt festet vettet av oss. Har altfor lite plass her på bloggen for alle opplevelsene mine. Uten tvil den beste uken på Amerilareisen. Med unntak av Machu Picchu såklart.



XPLOR

Hin dagen var vi på XPLOR-tur til noen gruver og styr. Ankom klokken 11, måtte svømme under gruvene kl 11.05 og ble dermed våt resten av dagen. Vi fikk svømme 400m og padle rundt 1 km under desse steintaggene. Etterpå tok vi 7 zip-liner + 2 små. Adrenaliiin!!! Så fikk vi kjøre ATV gjennom "jungelen" og innunder gruvene i gjørme. Sykt gøy dag. Siden vi havnet i vannet hele dagen hadde vi derfor ikke med kamera. Og backpackerne i oss nektet å betale 400(!!!) kr for bildene som ble tatt underveis. Orker ikke forklare mer, må tilbake til det sosiale livet. Og coronaen. Hasta luego!



Chichen Itzá

Kom dit og bare "woah! Ditta blir dødsbra!". Så gikk vi inn og jeg bare "men faen, hvor er maya trail?" Nå skjønner jeg hvordan det er å konme til Machu Picchu med tog. Herregud så elendig! Iløpet av inca trailen fikk vi jo mye historie og lærte overraskende mye. Vi var liksom på lag med inkane. Men å bare dukke opp midt i ødemarken og se noen tusenår gamle pyramider? Ææh. Jeg var glad jeg fikk bildene mine, jeg.

Etter vi hadde hørt 10 min om maya-historiene stakk vi av, og gikk å lekte oss på souvenirmarkedet. Sunnmøringen i meg fikk endelig sitt utspill. Jeg fikk 1100pesosbfor 450, 210 for 120 og 180 for 100pesos. Sunnmøringen smiler ennå.

Men såklart, det er jo kult å ha vært der. Men kan som sagt ikke sammenlignes med en reise som Machu Picchu med inka trail. Begynte faktisk å grine på vei hjem til hostellet bare ved tanken. Inka trail ftw.

Besøkte en grotte av noe styr også. Var kjedelig. Var visst forbudt å bade i undertøy. La meg heller på en mur og ble spist opp av maur.



BIRKENSTOCK

God jul, Amalie. Jo, takk. Har cravet desse forever. Endelig, motherfuckers!



Cuba // La Habana

Det mest kjente torget. Funfact: Alle som har vært huseiere av bygget har blitt halshugd. Piratene herjet her. Prøvde å brenne ned alt. Min første historietime jeg har fulgt med i.

Che, Che, Che! Che Guevara prints overalt. Bøker, klær, souvenirer, ja overalt. Ikke at bildene gjenspeiler det så JÆVLIG godt men. Fikk prutet ned dagbokens han fra Bolivia til en meeeget god pris her på dette markedet. Glad spanskkunskapene har blitt gode iløpet av turen. Jeg lurer alle.

Jaaaa!!! Plutselig ble vi geleidet inn i en svær bakgård av et slag, med mye folk, servering av rum og et salsaband med herlig musikk. Ble bedt om å betale 5 cuc, og så ble vi dradd med i en guidet rundtur i en gammel fabrikk(?). Lærte hvertfall historien om, og hvordan man lager det populære Havana Club-rummet. Sykt kult! Fikk smake på 7 år gammelt rum før klokken var 14. Jeg tok to. No worries in Cuba, you know.

Dere har hørt om drinken daiquiri, sant? Strawberry daiquiri Vell, det var på denne kaféen den ble oppfunnet(!!)! Bare nevner det. Må også nevnes at strawberry daiquiri er en elendig kopi i forhold til originalen. To vidt forskjellige drinker.

Vi fikk et lynkurs i hvordan man lager sjokolade. Det viktigste var jo SEFF å smake. Ble servert et glass med kald(!, ikke oboy) sjokolade og en skål sukker. Liksom å være på kafé. Så fikk vi VELGE hvor søt den skulle være. Tror faktisk jeg siklet. Vurderer å søke jobb der. Hører de betaler fett.

Noen som vet hvordan man lager sigarer? Jeg vet. Jeg vet alt. Jeg kan hemmeligheten. Vi ble igjen dradd bak i en hemmelig bakgård der de lager sigarer og selger dem til en tusendedel av prisen. De hater show-off-Amerikanerne. Sykt spennende å lære om prosessen.

Forstod det slik at Christofer Columbus har vært gravlagt her. Hva skjedde, tenkte jeg. Ble dårlig av tanken. Katedralen ligger nesten vegg-i-vegg med huset alle ble halshugd i.

Så...

Kom til Cuba og bare "fyfaen så jævla kult! Herregud!!! Sjå bilane!!!" Klikket helt mongo. Føltes ut som å komme femti år tilbake i tid. Var sykt kult inntil vi faktisk KOM 50 år tilbake i tid. Personlig er jeg a.v.h.e.n.g.i.g av internett og MÅ ha tilgang til mamma. Anytime.

Byen var egentlig sykt kul. Den tilbydde ekstremt mye interessant. Var på guidet tur i en liten gruppe på tre stk. Intens stemning. Ingen Kinesere betyr ingen blending, vet dere. Hæla i taket! Mest lærerike turen jeg har vært på.

Etter to dager reiste vi videre til Varadero. Det er paradiset til pensjonistene. Lover! Ingen internett, bare luksushotel, gratis drinker(de tar helt av), og solgaranti. Fans jo bare luksushotel med all inclusive der, så vi måtte ta til takke med det... for 200kr døgnet!!! Billigere enn å være backpacker jo! Dagsbudjettet ligger vanligvis på 300, og det inkluderer en seng på et fjorten-mannsrom og pannekake til frokost. Endelig litt ferie. Vél fortjent, tenkte jeg. Gikk jo i fire dager til Machu Picchu.

Dere har fått nok bilder av hvit strand, så skal spare dere for denne. Eller, sannheten var at kamera låg i sekken fra øyeblikket vi ankom til vi reiste. Var for opptatt med å drikke Cuba Libre og spise så mye papas fritas som jeg ville, mens jeg bare lå rett ut på stranden og leste svensk krim på svensk. Herregud. Var livet, det.

Men no er vi kommet til Mexico! Har vært i Cancún i to dager, og ankom Playa del Carmen idag(igår?). Nydelig sted, herregud. Klarer ikke slutte å si herregud. Føler meg som verdens heldigste som får oppleve alt det her! Dette har jeg drømt om siden jeg var 8 og begynte å pugge hovudstader i skjul.

Ble et langt innlegg, visst. Men blir nok verdt å se tilbake på om noen år. Buenas noches!



Zapatilla

Okey, igår VAR vi faktisk i paradis. Vi booket en dagstur med båt rundt om på øyene i Bocas. De lovet oss å se delfiner. Vell, den har jeg gått på før. Ble lovet å se delfiner på utflukt både i Hellas og i Egypt. Betalte en formue, uten nytte. Førstnevnte endte forresten med grisefylla etterfulgt av eselriding midt på natta. Men tilbake til Bocas: jeg fikk endelig fuckings sett en delfin! Vi så mange! Klikket for meg. Etterpå stakk vi og snorklet og lo oss ihjel. Svelgte ca tre liter saltvann og rapte like mye. Og så dro vi videre til Zapatilla. Herregud for en nydelig, øde øy. Har vært spilt inn noe á la Robinson der. Verdens nydlgste sted, lover. Hvit strand, grønt hav, gul sol og blå himmel.

Om 10 timer flyr vi til Cuba der vi ikke vil ha tilgang til internett på sann 2 uker. Viss vi trives... Viss jeg overlever... Mulig jeg får et desperat behov for å blogge og drar til Mexico tidligere. Hvem vet... Hasta luego!



Bocas del Heaven

Noe av det beste med å være backpacker er alle de fete hostellene. Enten dyrker man urter i dass, eller så vil de ansatte ha deg med å "innrede" hostellet i mosaique.

På fredag reiste vi fra Puerto Viejo med buss til grensa der vi faktisk måtte GÅ over den lange, falleferdige broen til Panama. Der leigde vi oss taxi et par timer som tok oss nesten heile veien til Bocas del Toro. Det er et "samfunn" bestående av mange vakre, vakre øyer. Herregud, jeg elsker det. Har egentlig lyst å kansellere alle billetter og få meg jobb på et hostel her. Dagene er bare så sykt chill med pringles, litt alkohol, myggspray, flipflops og sol. Etter en uke i Cuzco 3600(?) moh er det vanvittig deilig å bo på havnivå og ha stranden rett utenfor. I morgen skal vi utforske øyene her i båt med isklade øl, en snorkel og mye solkrem. Herregud igjen. Faen at vi reiser til Cuba om tre dager, haha. Hashtag bortskjermdrittunge.



Puerto Viejo

De sisste dagene var vært de sykeste i hele mitt liv. Vi har baaadet i uflax. Det begynte med kjempehumør da vi fikk ambulanse som skyss til flyplassen i Cuzco. På flyplassen ble vi stilt i feil kø, som var eviglang, og som i tillegg gjor at vi mistet flyet vårt. $100 for et nytt, OK. Mens vi stod i køen tok jeg en paracet fordi hodet mitt sprengte, og plutselig svettet jeg, frøs jeg, såg dobbelt og ble svimmel på én gang. Måtte nesten krype til en vakt for å spør om damedo. Husker jeg våknet på doen helt sykt rar. Under flyturen kastet jeg opp skum, og i tillegg var det sjangs for at jeg kunne få blodpropp pga medisinene. Var sikker på at det var min siste flytur. Vi landet omsider i Lima der vi fikk problem med dokumentgreiene til Maria, så hun måtte BLI IGJEN i Peru menst jeg reiste videre til Costa Rica etter bagasjen vår. Jævligste døgnet ever. Hadde dødsangsten langt ned i magen.

Men i San Jose møtte jeg Mathilde og Brit, så vi chilla og ventet et døgn på at Maria skulle komme. Dagen etter reiste vi til Puerto Viejo, og det er virkelig et paradis. I går var en syk dag, vi dusjet i pisseregnet og badet i de store bølgene. Sinnsykt gøy!

Nå har jeg nettopp vært ute å tatt desse bildene. Klokken er snart 7, og jeg er dødslykkelig for at det endelig er SOL. Får håpe lykken har snudd, nå.



Inka Trail // Machu Picchu

Gruppa dødsklar. God miks av syke folk fra engelsk-talene land verden over. Pluss oss da. Og MacGyver.

Første dagen var chill. Andre dagen klatret vi 1400m fra 2800 til 4215(!!!)moh til det de kaller "Dead Womans Pass" Null stress liksom. Verste var at han jeg gikk med såg en slange RETT ved stien på vei nedigjen. Helvette. Guiden pinky-swearet på at det ikke var slanger så høyt. Vurderte å tilkalle helikopter, men hadde ikke dekning.

Den tredje dagen beveget vi oss inn i jungelen. Føltes ut som vi var med i Indiana Jones. Jeg bestemte meg egentlig veldig tidlig for å springe fra alle og gjømme meg i teltet på campsiten. Nevnte jeg at jeg er livredd slanger?!

Her er Guiden vår i egen person, Ever!

Fikk høre at vi hadde kommet frem og jeg bare "hæ, kor er det?!"

Også bare "åja, no ser eg det!!!! Kult!!!"

Så tok vi en øl før vi gikk hjem.




Neida, men vi tok serr en øl.

Det lettet på magisk vis PLUTSELIG bare opp. Alle skyene bare forsvant! Det mest magiske jeg har sett og opplevd i mine hele fuckings 20 år på denne jord. Skulle tro Inkagudene var med oss. Vi alle var så slitne at vi nesten ikke orket å gå rundt i byen engang. Men helt ærlig så var det de selve 45 eviglange kilometerne som gjorde opplevelsen. Machu Picchu var bare et stort pluss. På veien såg vi nemlig massevis av andre ruiner og de åkeraktige-trappene som Inkane lagde +++, så var jo dét som var spennende. På Machu Picchu var folk mest opptatt av å ta bilder enn å faktisk slappe av og nyte den fantastiske utsiktet gjennom egne øyner.

Vi ble en stor family på 15 inkl guidene, også hadde vi med oss 24/26 sherpaer som bar tingene våre, teltene, soveposene, maten, det oppblåsbare kjøkkenet, de 42 eggene, stolene, bordene og alt mulig faen de pakket i de teltene av noen sekker de hadde på ryggen. Uten tvil the best spent 7500kr in my life. Men aldri igjen.



Cuzco og Sacred Valley

Cuzco er en kul by. Var her i én dag for å venne oss til høgdesyken før vi skulle gå Inca Trail. Selvsagt ble jeg syk, men kom meg fort med en guide som lege, og coca leafs som medisin. Ganske riktig, så er det mulig å lage kokain av det.

Vi hadde én dag med sightseeing i Sacred Valley før vi begynte å gå. Der besøkte vi en Village der jeg selvsagt måtte prute på råbillig alpakka, vi smakte på det jævligste ølet som faktisk SMAKTE mais, og under en guidet tur i gamle ruiner la meg meg til for å sove på bakken. Var jo syk, helt normalt. Folk tok bilder av meg sovende i leoparddressen min og joggesko fremfor gamle inkavegger. Sorry for at jeg ødela, lism.

Ja appropo syk, nå er foten begynt å komme tilbake til sin naturlige farge, så vi reiser til Lima og videre til Costa Rica i morgen tidlig! Snakkes der!



BRB

Hadde 4 sinnsykt flotte dager i Andesfjellene. Kom levende hjem, men med et edderkopp- eller moscitobitt. Når jeg hadde forsikret meg om at jeg ikke kom til å våkne opp med amputerte kroppsdeler, så klarte legen å tvinge meg med på sykehuset. Etter to dager med mye antibiotika, pain killers, sprøyter, blodtrykktester osv, så har endelig den uutholdelige smerten avtatt. Nå må bare hevelsen gå ned, så er jeg klar for å bestille NY billett til Costa Rica.

Nå må jeg hvile, bilder fra turen kommer senere.



Design laget av Julie Viktoria
hits